Believe in Spring

En fot utenfor holder ikke.

2012-02-18T02:56:00.001+01:00

Klokken er tre og du har sovnet. Jeg ligger våken og kjenner på hvor varmt det er i rommet, selv om vinduet står oppe, og tillater meg selv å tenke at det snart er vår selv om kalenderen sier bare februar,og vi neppe får noen vår å snakke om før den har hoppet over til april.

Vi har ligget våkne og snakket. Snakket om rare statusoppdateringer, om hvor fint det hadde vært om jeg hadde lappen, at hvis vi kjøper oss hus må jeg bli hagedame og om programmet om thrash-metall vi akkurat har sett på tv. Jeg får ikke lov til å stryke på deg. Du er så enormt kilen, men du lar deg overtale til at jeg får legge hånden min på skulderen din. Om jeg holder den i ro. Du stryker meg på ryggen og lurer på hvordan jeg ble så myk. Ler og sier jeg har verdens verste tacoånde. Vi har blitt det gamle paret som spiser taco på fredager, underholdt av Almås & Co. Du synes Eva Joly var kjedelig, jeg synes hun kler grønt. Vi er enige om at Soundtrack of our lives er et bra band.

Det er så varmt at det ikke hjelper å stikke bare en fot fram fra dyna. Ryggen må også være naken. Det er snart vår. Selv om det er bare februar.

20+5

2011-12-10T00:42:00.003+01:00

Og gatelyktene var enige. Selv de nikket bifallende. Hun skulle forandre seg nå. Hun skulle bli en annen. Det var helt naturlig, sånt skjer jo. Ingen er den samme som 25 åring som når de var 20. Og hun hadde levd mye på de 5 årene. Kanskje ikke i opplevelser, men i smerte, følelser og tanker.

Hun hadde alltid følt mye. Selv om hun hadde forsøkt å beskytte seg. De hadde glemt å fortelle henne hvordan beskyttelseshinnen hun hadde da hun ble født skulle gjenoppbygges dersom livets klør lagde rifter og sår. Hun hadde følt det da hun ble dumpet fordi hun var for snill av den første gutten hun slapp inn på seg på videregående. Han hadde strøket håret hennes og sagt det var han som var problemet, ikke hun. Dagen etter hadde hun sett han sammen med den lettkledde eksen. Hun hadde også følt det da han sluttet å krype inntil henne om nettene, og ikke lenger kysset skuldrene hennes varsomt mens hendene krøp ned langs midjen. Men nå skulle det bli slutt på det. Hun skulle bli hard.

De hadde snakket om det mange ganger. De var like. De følte mye, elsket med hele seg og verden rev seg jevnlig ut av hendene deres med altoppslukende kraft. De eksisterte med hele seg, men så likevel ut til å være hakket mer ulykkelige enn alle de andre. Han skulle bli slem, og hun skulle bli hard. De skulle ta over verden og herske. Antagelig ville de aldri bli riktig lykkelige, men berg-og-dal-banene ville i det minste være slakere. Og det var tross alt det som betydde noe der og da.

Hun trampet i asfalten. De nye bootsene var egentlig altfor varme for årstiden, men hun elsket dem. Hun følte seg som en av disse traktorlesbene som de kalte dem. De er store, tøffe og lar seg ikke pille på nesen. Og de har boots som hennes. De var en del av hennes nye rustning. Mykt lær er sterkere enn det ser ut til. Slik skulle hun bli også. Seig, og tøff.

Det var kommet opp en ny restaurant der hvor hennes gamle stamrestaurant lå. Det var antagelig de samme eierne som skulle prøve på nytt med nytt navn. Hun beundret standhaftigheten deres. Kanskje hadde de ikke noe valg. Akkurat som at noen er myke og andre er harde. Slik er de restauranteiere. Det er bare slik det er, og slik ville det forbli.

De skrålte utenfor puben. Glass mot glass. De hadde sløve øyne og store smil. Hun trampet enda hardere i sine litt for store boots. Lyden overdøvet bare deler av ropene og hun følte seg redd og trygg på samme tid. De kunne ikke høre henne, men hun visste at de var der. Slik hun alltid visste. Hun kunne føle det. Det sies at det er bedre å føle for mye enn for lite. Det er lett å bruke store ord for å imponere, og det er lite som slår å ligge i skje en søndagsmorgen. Sånn er det bare.

Im fine.

2011-11-25T14:55:00.000+01:00

Jeg pleier å fortelle meg selv at jeg har stålpsyke. At jeg må ha det. At det er en livsnødvendighet med stålpsyke når en har en kronisk sykdom. Greit nok det. Men så. Så kommer vintern.

Og jeg tror jeg er forberedt. Det tror jeg hvert eneste år. Alt blir tyngre, enda tyngre enn ellers. Det blir mørkt. Og hardt. Og alle beskyttelseslag sprekker opp som islaget i en litt for grunn sølepytt.

Jeg veit jo at jeg egentlig har det så bra. At jeg egentlig burde være takknemlig og blid, og glede meg til jul. Men alt blir så tungt.

Jeg blir bare litt deppa når vintern kommer.

i really dont know life at all

2011-11-01T02:40:00.000+01:00

Hun kom mot meg der jeg sto midt i strømmen av mennesker. Det ravnsvarte håret med grå strå farget av tid. Torbjørn var inne i butikken for å kjøpe lønnesirup og høsten hadde ombestemt seg og blitt til sommer igjen for én dag.

Skammen. Det er den som slår meg. Skammen i det å be noen andre om hjelp. Om noen lusne småmynter. Alle fordommene som raser mot meg som jeg prøver så hardt å være foruten. Jeg vil være bedre enn som så. Jeg vil se henne, ikke den lille, møkkete, utstrakta hånda.

De manglende tennene gjøre henne ikke uviktig. Ikke de djupe furene, eller de møkkete klærne. Det var jeg som tok det ifra henne, hennes plass, da jeg snudde meg bort og enda en gang ble en person jeg ikke vil være.

Våtmarksområder.

2011-09-16T16:41:00.000+02:00

En av de tingene i verden jeg elsker høyest er boksalg. Stort sett må jeg holde meg unna, jeg er jo ikke rik, og boksalg ender stort sett opp med de største bærepostene bokhandlene har å tilby. Og de er sjelden halvfulle. For en god stund siden var jeg på et av disse elskede boksalgene, og jeg hadde sondert terrenget og plukket med meg noen godbiter jeg hadde ønsket meg en stund. Men det fineste med boksalg er alle bøkene du aldri hadde kjøpt til fullpris, enten pga ukjente forfattere, stygge forsider, teite titler eller tvilsomme temaer som du nå lugger med deg fordi de koster nesten ingenting. På forrige runde plukket jeg meg "Våtmarksområder" av Charlotte Roche.

Boka hadde visstnok solgt over 1 000 000 kopier i Tyskland og omslaget og vaskeseddelen skrek Ungdomsbok. Jeg elsker ungdomsbøker. Om 1 000 000 kopier er noe å skryte av aner jeg ikke. Jeg har ingen anelse om hvor mange mennesker det bor i Tyskland, og jeg veit ikke engang hvor mange kopier en bestselger selger i lille Norge. Jeg antar at 1 000 000 solgte er storveis da de velger å reklamere for det på boka. Nysgjerrigheten er trigget.

"Etter en mislykket intimbarbering ligger 18 år gamle Helen på sykehus. Hun venter besøk av sine skilte foreldre. Imens lar hun seg fotografere av sykepleieren. Dessuten steller hun med samlingen sin av advokadosteiner, som også yter henne verdifulle tjenester på seksuelle området."

Lovende, sant?

Første skuffelse. Det med at steinene yter henne verdifulle tjenester er blank løgn.

Jeg blir lovet en modig, radikal og provoserende roman.
Vel. Jeg har aldri lest en bok hvor ordet "rompehull" blir nevnt flere ganger. Jeg brekker meg også gjentatte ganger mens jeg leser, da forfatteren tydeligvis synes det er flott med sterke beskrivelse av skorpespising, utflodspising, kviseklemming og andre lumskheter. Jeg er ikke sikker på om slike hjelpemidler er nødvendig i denne boka, heller ikke i noen annen bok. Noen sinne.

MEN! Boka har ett (!) vakkert avsnitt! Jeg ble så glad når jeg fant det at jeg muligens kan ha overvurdert det litt, jeg tegnet til og med en krussedull ved siden av i boka, bare for å kunne finne det igjen ved en senere anledning.

"Jeg kjenner nøyaktig hvordan musklene i skuldrene blir stadig kortere. Det skjer alltid når jeg føler at alt er nytteløst, at jeg ikke har kontroll på noe. Spenningen får skuldrene til å vandre helt opp til ørene, og jeg prøver å få dem ned ved å legge armene i kors og presse hendene nedover samtidig som jeg presser dem mot noe. Jeg lukker øyenene og prøver å roe meg ned ved å puste dypt. Funker ikke. Funker aldri. Rumpa mi brenner og svir, og skuldrene mine gror fast i ørene. "

Og så skal boka avsluttes.
Jeg tror Charlotte Roche har samme problemet som meg når det gjelder slutter. Du kommer så langt du kommer med de ideene du har, er storfornøyd. Men så. Denne djevelske slutten. Ja, ja, så får vi bare finne på noe vås da. Og det gjør hun. Ei våsete bok med ett lyspunkt, og en enormt våsete og jalla slutt.

Joda, den har jo sine såre, relativt fine øyeblikk som når Helen gråter og samler tårene sine i en bruskork og går fra grisebarsk til liten jente, men usj. Boka etterlater meg med kun to ting. Ett fint avsnitt, og en nysgjerrighet mot dyrkingen av avokadotre. Som for ordens skyld ikke skal brukes til noe av seksuell natur.

Flytting

2011-09-13T15:52:00.000+02:00

ok. Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne.

Jeg har flytta! Eller, det er løgn, jeg skal flytte. Får leiligheten på fredag, kanskje, og da begynner det.

Ildprøva.

Jeg ønsker så inderlig at dette skal bli en bra ting. Det at jeg endelig tør. Tør å prøve noe igjen som jeg ikke er hundre prosent sikker på at vil gå bra. Jeg er rundt 70%. På gode dager er jeg 95% sikker. På dårlige dager omtrent 20.

Jeg ramser opp for meg selv hva det er som kan gå galt. Og lista er overraskende kort. Det er så typisk oss mennesker å begynne med den negative lista, og ikke den positive. På den positive lista har jeg bare ett punkt. På den negative lista har jeg to. Likevel er den positive lista enormt mye større enn den negative.

ting som kan gå galt. den negative lista

Jeg kan bli sykere igjen, og krasje ned i store svarte hull som jeg vil bruke evigheter på å komme meg opp igjen av.
Jeg kan ende opp uten penger til noe. Inkludert mat.

ting som er bra. den positive lista

Jeg kan fikse det. Jeg kan elske det, stortrives og blomstre.

DRIT i den negative lista, sier du. Det sier jeg også.

drit i den!

p.s. Jeg har verdens fineste kjæreste som sier at alt vil gå fint. Så jeg velger å tro på han, jeg.

Pust og kjærleik

2011-08-22T00:00:00.001+02:00

Å ligge bak deg, inntil deg og høre hvordan min pust finner din pust. Synkrone blir de til én.

this made my day!

2011-08-15T11:42:00.000+02:00

jeg starter alltid dagen med twitter. så facebook, for så å skumme gjennom vg, dagbladet og nettavisen. deretter er det favorittbloggene mine. i dag fant jeg en skatt hos Lise, og jeg tror muligens det innlegget her gjorde dagen min.

http://lissis.blogg.no/

Ha en fin dag folkens, og så kan du jo si noe fint til sidemannen

Akkurat sånn

2011-08-04T15:14:00.001+02:00

"jeg føler jeg har levd for lenge allerede. Jeg ble voksen så tidlig, eller noe i meg ble voksent så tidlig, at jeg føler meg ferdig på en måte, sier hun og snakker til sitt eget speilbilde i vinduet.
Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg sitter bare her og venter på ingenting. Det føles som om jeg ikke har kontroll over mitt eget liv, som om jeg må ha hjelp til alt mulig. Ikke noe av det jeg oppnår, gjør jeg alene. "
-Linnéa Myhre intervjuet i et eller annet blad.

Jeg er ikke så innmari deppa altså. Det er bare akkurat sånn det er av og til.

låv

2011-06-14T19:37:00.000+02:00

og så lå jeg der på magen. og om jeg grynta litt tegnet du skattekart på ryggen min med fingertuppene dine.

phi:whi

ka du tru?

2011-06-13T22:57:00.002+02:00

Det sies at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

Men hvordan vet man om det dreper deg eller gjør deg sterkere før det evt. er for sent?

å gnom(e) eller ikke gnom(e). that is the question.

2011-04-16T14:17:00.000+02:00

Det er mange grusomme ting her i verden jeg ikke forstår. Crocs og hårstrikk nederst på buksene er to eksempler, og innenfor interiør er jeg ikke spesielt fan av plastfrukt. Det kan skape forvirringer. MEN! Toppen av kransekaka, evt. bløtkaka om du er et krem-menneske, er hagepynt. Jeg snakker om statuer av ville dyr, fontener og annet knask. Selve Rolls Roycen av hagepynt er likevel hagegnomen! Og vet dere hva jeg oppdaget da jeg titta ut over verandakanten i dag?? Tipp.

YES! Naboen har en gnom på verandaen sin. Og med ett ble jeg usikker. Er det slik at hagegnomer er så grusomt at det bikker over til å bli kult? Det er nesten, men bare nesten, så jeg er frista til å skaffe meg en selv. Skal innom Plantasjen seinere i dag, og da skal hvertfall utvalget saumfares.

Det skal ikke mer til, dere, enn en hagegnom for at en skal føle at livet smiler.

Just pull the trigger

2011-04-11T05:36:00.002+02:00

Jeg har aldri klart å tvinge meg selv til å være kreativ. Tvinge meg selv til å skrive, synge eller skape noe. Og når jeg nå sitter her og tygger på blyanten min misunner jeg de som klarer det. De som klarer å tvinge ut noen ord eller toner når de egentlig ikke kan eller vil. Det er som regel da en trenger deg mest. Slik er det hvertfall med meg.

Jeg er helt tom. Et skall. Jeg føler ingenting, gleder meg ikke til noe og har ikke lyst til noe. Når jeg ser tilbake på når jeg hadde lysten i meg sist kan jeg ikke helt huske det, men jeg tror det må ha vært rundt juletider, før alt ble så alvorlig. Jeg har tidligere påstått at jeg skriver aller best når jeg er trist og har det jævlig, men nå får jeg ikke ut noe. Jeg trenger å få tømt litt. Få letta litt på trykket, men jeg vet ikke hvilken ventil jeg skal velge og heller ikke hvor den sitter.

All litteratur og alle legeartikler hyler mot meg. Sorgreaksjon. Ok. Men jeg har jo bare mistet en bestemor? Jeg sier bare fordi det er slik det har virket når andre har mistet besteforeldre. Det har vært trist, men pytt sann, det er snakk om gamle mennesker som har levd livet sitt. For meg er det ikke bare. Jeg har mistet en av mine grunnsteiner. Litt av min grunnmur har blitt skylt vekk og jeg sitter igjen tom,vaklende, men full og uten en eneste måte å riste meg på plass igjen på.

Jeg trenger noe forløsende! En sang, et maleri, en film, en bok. Noe som kan tippe meg over kanten. Jeg trenger en trigger. En avtrekker. Jeg kan jo ikke være et ladd gevær for alltid, før eller senere må smellet komme.

Waves crashing

2011-03-12T01:37:00.000+01:00

Det kommer rullende inn over meg. Uten varsko. Heldigvis ikke så drepende som bølgene som ruller over tv-skjermen, men de slår meg til jorden like fullt. Store, aggresive bølger av savn.

Jeg er ikke sikker på hva reglene sier. Når er det på tide å slutte med savnet? Med sorgen? Når er det på tide å slutte med mimringen? Når blir folk lei av å høre?

Hun slår mot meg i kveld, eller savnet slår mot meg. Jeg har lyst til å ringe, høre hun svarer i den andre enden og bli glad når hun hører det er meg. Stikke innom en tur for en velsmurt brødskive eller en klem, eller sende en sms og få svar. Sirlig skrevet med tønner av tålmodighet.

Jeg vet ikke når det går over. Når piggene i savnet slipes ned. Men jeg håper det er snart. Og da er det bare minnene igjen. De er mine.

Bestemamma.

2011-02-23T18:50:00.002+01:00

Det lukter søtt. Søtt og emment. Gardinene er trekt for, og en enkel stripe av dagslys kjemper seg gjennom. Midt i rommet ligger bestemamma. Min bestemamma. Bestemamma med alveørene.

Hver minste lyd er for høy. Og spiss. Og den skjærer i ryggmargen og kaster ekko mellom veggene. Det suser i oksygentanken og lyset over vasken skriker skjærende gult. Jeg ser meg over skulderen ved hver bevegelse, og alle rom er enten for store eller for små, alle berøringer gode, men også forferdelig vonde. Jeg holder pusten.

Den smilende bestemammaen har blitt et skall med en bitte liten sjel inni. Hun titter ut med mørke, såre øyne og ser på alt og ingenting. Hun vet. Jeg var først sikker på at hun alt var borte, men hun er der, langt der inne. Og hun sørger hun også, akkurat som oss. Hver bevegelse, hver fot som flyttes, er et kjærkomment tegn på det livet vi er i ferd med å miste. Min bestemamma. Bestemamma med de små hendene.

Hendene med den svarte flekken, det bustete håret, den hule munnen, det mørke draget over øynene.
Jeg har bedd, jeg har grått, jeg har vært sint og jeg har kjefta. Det hjelper ikke. Selv bestemammaer har lov til å bli slitne, slik min er nå. Min bestemamma.

Ani

2011-02-15T17:38:00.000+01:00

Jeg hadde helt glemt hvor deilig det er å være helt alene og høre på musikk. Med tv'n på mute og pute i ryggen. Simen ligger inne på soverommet og sover. Han er syk. Jeg ligger her på sofaen alene og lytter til Ani. Fantastiske Ani. Om noen minutter skal jeg inn og sjekke at han lever, gi han en klem og spørre om det er noe jeg kan gjøre.

and I feel right at home in this stunning monochrome, alone in my way

ph; whi

So ro, lille mann

2011-02-11T02:34:00.003+01:00

Jeg er trøtt. Jeg burde sove. Jeg kjenner de altfor raske hjerteslagene dunke i magen og vet at jeg snart må gi opp. Før eller senere må jeg lukke øynene og la alt være overlatt til de andre. Til de som går de stille nattrundene sine utenfor døren hennes. Aller helst ville jeg sittet i en stol ved siden av senga hennes og tittet innstendig på henne til øynene mine hadde gitt opp å protestere.

Jeg vil ikke sove. jeg vil være våken. Jeg vil våke. Jeg vil være den første som hører telefonen om den skulle ringe. Jeg vil være den første til å høre om noen våkner i all hast. Jeg vil være våken.

Jeg vet at det i praksis ikke spiller noen rolle. At jeg faktisk burde sove. At det ikke er godt for noe at jeg ligge våken og lytter og føler og tenker og sorterer. Jeg burde heller sove og være klar for en ny kampdag i morgen.

Jeg vil at det skal gå bra. Det må gå bra. Antagelig er vi en hel familie som nå ligger våkne og ber om det samme. Det må. Gå. Bra.

Vær så snill, la det gå bra.

the stars took the night off

2011-01-26T01:08:00.000+01:00

Jeg var på tur hjem og jeg tenkte at det kanskje skulle det bli godt å legge seg alene, få hele senga og hele dyna for meg selv. Kunne ligge på tvers om jeg vil, eller i stjerne og strekke tær og fingre så langt jeg klarer. Men nå. Nå som jeg ligger her. Da savner jeg bare deg. Varme, gode deg.

Jeg er ikke så veldig god på avstandsforhold. Jeg er litt enten eller. Enten vil jeg ha deg her hele tiden, eller aldri. Jeg elsker med hele meg, eller elsker ikke i det hele tatt. Jeg lengter med hele meg, eller er kald som rimet mot vinduet. Nå har jeg dunke-hjerte i magen og savn i halsen, og gjør alt med kropp og sjel.

I løpet av en måned har jeg deg 9 dager. Jeg får 9 dager og 9 netter. Jeg får 22 uten. 22 dager og 22 netter uten det viktigste av det viktige, det varmeste av det varme. 22 kalde netter med dunke-hjerte og savn og kalde dyner, tom seng og stjerne-stilling.

gardiner, biler og køer.

2011-01-25T23:34:00.001+01:00

S. har kjøpt seg leilighet på Lhmr, og slikt blir det betrakninger av.
Jeg la feks merke til, en kveld jeg titta godt og lenge ut av vinduet, at ikke et eneste vindu i naboblokka var uten gardiner, og spesielt to vinduer lot seg spesielt godt merke. Disse to vinduene lot til å være i samme rom, kjøkkenet, og hadde like gardiner. Kappe øverst og sånn stang i midten med enda ei kappe på. Problemet, eller, fasinasjonspunktet ved dette var at den evneveike gardinopphengeren som har fått opp vidundrene og dermed hengt opp de to gardinstengene midt på vinduene må ha vært blind. Stanga på vinduet til høyre, evt. venstre om du står inne i dette gardinbefengte kjøkkenet og titter ut, ser nemlig ut til å være 10 cm høyere enn den til venstre. Og da lurer jeg på; hvordan klarer de å la dette passere i hverdagen? Hvorfor retta de ikke på dette da de festa stengene? Hvor SJELØYDE er egentlig disse folka??

Og så. Du vet disse bilene. Disse kabrioletene, eller Cab'ene om du vil. Disse som ikke har hardt "lokk", men bare slik "duk" som de har kasta over.. Jeg snakker nå om taket. Er disse kaldere enn de med hardt "lokk"? Holder de dårligere på varmen?

Ser det ut som om jeg er en person som aldri står i kø?
Jeg har i den senere tiden blitt gått forbi, trampet forbi eller rett og slett blitt dytta til side. Jeg har stått der, pent og pyntelig, og respektert køsystemet og alle dens regler. Og jeg har blitt forbigått. Hos optiker, på bensinstasjon og på MacDonalds, bla. Er det slik at kø er ut? Hvordan er reglene når en ny kasse blir åpnet og det er mulighet for en ny, og kanskje kortere kø? Hvem skal man slippe før seg? Hvor mange items er for mange til at man ikke lenger skal slippe foran seg folk med få varer fordi en selv skal ha mange? Er det aldersrabatt for kø? Når er det lov å si ifra?

Er det jeg som har misforstått?

Forresten. Jeg har hoderot og masse ting som skjer, derfor lite bloggupdates. MEN; jeg har det bra altså!:)

Ok da.

2011-01-05T15:31:00.004+01:00

Jeg hadde ment jeg skulle la årsskiftet passere i stillhet, men nå ser jeg, etter å ha sørfa omtrent samtlige blogger i bloggverdenen at det ikke lar seg gjøre. Bloggåret skal visstnok startes med en bildekavalkade over det forrige året!

Javel.

Januar. Jeg ANER ikke hva jeg drev med i januar. I følge mitt bildearkiv var det eneste jeg gjorde i januar å feire bursdagen til Julie, en av de vakreste, diggeste, flotteste, fineste kvinnemenneskene jeg kjenner. Og det er jo ikke bare bare! :)

I Februar fyllte verdens beste pappa 50 år, og som seg hør og bør ble han feiret med brask og bram! I den forbindelse laget jeg 250 000 kjøttboller...

og Erik og Ma-Bi var pene i bunad

Mars kom og jeg prøvde hardt å tvinge fram sommeren

det ble påske og jeg var innenisse foran peisen. Pepper, on the other hand, var utenisse, eller, utehund

I april ser det ut til at mine forsøk på å tvinge fram sommern har ført til en medhjelper. Vårens første blomst, og verdens beste bursdagsgave

Jeg oppdaga også at Akerselva ikke inneholder bare søppel, men også søppelkasser

Mai inneholdt Flight of the Conchords på Folketeateret

Sol og parkliv

Kypros med verdens beste tante Tove, hvor jeg fikk skammelig stor beinplass på flyet. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg skal ta det som et hån eller ikke.

Juni var den store konsertmåneden, med Jamie Cullum på Sentrum Scene..

Norwegian Wood med verdens beste karer

..og vi arrangerte Moksarock musikkfestival for andre gang

Jeg var også i Dublin med verdens beste kor og verdens beste Marthe

Juli var akkurat slik juli skal være med masse flotte mennesker, sol og herlighet.

Frognerparken med x3 tidenes. Tidenes folk:

Tidenes frakkeste piknikkorg

Og tidenes mest innpåslitne flaskejegere.

August var fantastisk! Masse sosialiteter, og jeg var så forelska at jeg trodde jeg skulle dø.

Hasse, Marthe, Erik og jeg hadde spillkveld på Fjøset med kortspill og Risk. Jeg suger i Risk, men ruler i kortspill.

Lulle og jeg ble 16 år igjen på Warlocks-konsert på Dattera til Hagen

Selv om jeg jobba veeeldig hardt imot kom September. Akkurat som året før og året før der. Mamma ble 50 år (tjoho), som her poserer med en enorm squash hun møysommelig har dyrka fram i hagen,

og brodern dro fra meg til fordel for Liverpool og endeløse basstimer (bu). Det som ikke var bu er at da fikk jeg muligheten til å tag along, og det gjorde jeg jo selvfølgelig. Pappa også.

Oktober. Ah. deprimerende, dumme oktober, som ikke ble så deprimerende og dum likevel. Vi begynte forberedelsene til årets julekonsert på Ryk og Reis med en fest, bilder ble tatt, og bilder ble gjemt. Mamma kjøpte seg nytt kjelesett, og med hennes policy "når noe kommer inn i huset, skal noe ut" gikk potetkjelen fra jeg var liten på dynga. Akk, mitt hjerte brister.

Jeg dro også tilbake til Liverpool og feiret Halloween. And had a blast!

November var full. Virkelig full. Masse julekonsertøvinger og fjas gjorde måneden fryktelig morsom og ørlitt stressende, spesielt for my tardness.

I tillegg var det Håndball- EM på Lillehammer, og min familie tok heiingen på særdeles alvor, stilte mannsterke og lydhøre.

And last, but not least, Desember. Jula for meg er musikk og familie, og denne jula fikk jeg masse av begge deler. Ispedd litt festligheter.

Jeg og verdens fineste S.

Julekonsert nr.1, i kirka. Her spilles Mariavisa med meg, for anledningen, utkledd som heks.

Julekonsert nr. 2 på Ryk og Reis. Muligens årets høydepunkt. Suksess, takket være fantastiske mennesker.

Grøss. Så fryyyktelig uinteressant. Men, du må være enig i at jeg har hatt et bra år, sant?

Mine do-vaner. Nødvendig info for deg?

2011-01-03T19:56:00.001+01:00

Har du lyst til å bli med på do?

Jeg er en facebookjunkie. Jeg er innom mange ganger om dagen, spesielt etter jeg fikk meg ny telefon til jul, og om du spør meg om hvorfor, har jeg ikke annet svar enn at jeg ikke vil gå glipp av noe. Gå glipp av hva?

Det er ikke mange ukene siden jeg fikk presisert begrepet intimgrense av en kompis, og det slo meg; hvordan har det seg at min intimgrense på bloggen og facebook er så enormt mye høyere i det virkelige liv? Hvor mye skal vi egentlig dele? Er det virkelig alt som deles på facebook og blogger som er like interessant for andre å høre om?

Jeg forstår det ikke. Hvorfor i pokker skal jeg ville være med noen på do? For det første finner jeg det unødvendig. Jeg trenger ingen hjelp. "Klale søl"! Jeg ser heller ikke på badet som den helt store samtalearenaen. Går jeg på do så er det for å gå på do, ikke for å konversere, fnise eller dele intime betroelser.

For det andre er jeg den heldige vinneren av verdens mest sjenerte blære. Jeg har forstått det slik at det er folk som kan finne på å gå på do mens kjæresten står i dusjen, feks. Da hadde blæra mi eksplodert før jeg hadde fått klemt ut en dråpe. Jeg får ikke gjort noe som helst om det er i det hele tatt en ørliten mulighet for at noen kan høre på. Jeg sliter på offentlige toalett hvor det er båser, ja, jeg sliter hjemme om det er noen i samme etasje som meg. Latterlig? Ja, I know.

Men, poenget mitt var ikke min manglende gavmildhet på etterlengtet toalettid, poenget var hvorfor jeg og mange andre med meg ikke har grenser for hva vi legger ut på nettet til all offentlighet? Når jeg ikke engang kan tisse i samme etasje som familien min, hvorfor forteller jeg da mine innerste tanker og følelser på bloggen min? Alle går jo tross alt på do, og det funker stort sett likt hos alle, men alle har ikke det samme rælet under topplokket!

Bør jeg lære meg å tisse foran Simen? Eller stenge bloggen min for hvermannsen (eller plebsen som brodern ville sagt)? Har vi et enormt behov for å dele alt ved oss selv uten sjenanse, og nettet har gjort dette mulig for oss? Er det så mye lettere når vi slipper å se folk i øynene? Er vi for slepphente med info? Finnes ikke intimsoner og intimgrenser lenger, og hvorfor så stor fortskjell på nett og virkelighet?

Og her ser du. Nå har jeg akkuralt delt deler av do-vanene mine. Interessant og viktig info??

today..

2010-12-20T01:11:00.000+01:00

...i feel like this..

med alle følelsene utenpå.

E den Enestående.

2010-12-14T23:21:00.000+01:00

Jeg har verdens mest fantastiske E.

sms når jeg virkelig trengte det:

"Hei, Silly. Jeg har lyst til å fortelle deg om hvordan det går på jobben, om julebordet på fredag, om konserten etterpå, hva jeg syns om sesongavslutningen på dexter, hvilke bøker jeg leser om dagen. Uviktige ting. Men ikke nå. Jeg orker ikke. Er så sliten. Nå vil jeg bare vite hvordan du har det. Hvis du har det bra vil jeg glede meg sammen med deg. Hvis du har det dritt vil jeg si noen oppmuntrende ord og at du er bra likevel. Jeg savner deg, lille."

Tusen takk! Takk for at du er der selv om jeg ikke har snakket med deg på evigheter. Takk for at du tenker på meg og lurer på hvordan jeg har det. Takk for at jeg kan snakke med deg om alt mellom himmel og jord uten at du dømmer, kjefter eller fjaser det bort. Takk for at du har like dårlig humor som meg, og at du deler isen din med meg. Og takk for (GOD, her kommer tidenes klisjé) at du er du.

Surveinnlegg

2010-12-14T13:45:00.004+01:00

Hodet mitt i dag er like rotete som innlegget i natt. Som Mina advarte om før jeg så dokumentaren, det var kanskje ikke veldig lurt å se den. De sier kunnskap er makt, men halv kunnskap forvirrer og gjør meg redd. Jeg vet at jeg kan være virkelig syk, men jeg vet ikke om jeg er det.

Jeg ble skikkelig deppa og trist, og mangelen på søvn i natt har gjort meg sippete og teit. Det er lenge siden jeg har kommet med et direkte surveinnlegg her på bloggen nå, men nå synes jeg det er på tide. Jeg har da vel lov til å surve litt av og til?

Jeg har sagt det før; hva er det med denne jula og advent som får alt til å virke så ufattelig stort og hardt og mjukt? Hvorfor blir alle dumme ting så store som elefanter og fine ting enda større? Er det slik at vi har en viss kvote med følelser hvert år og så når desember kommer må vi forte oss å bruke opp restene av overskuddslageret slik at vi kommer på null igjen til 1.januar?

På torsdag skal bestemor inn på sykehuset og få målt lungekapasiteten sin. De skal ut ifra det bestemme om hun skal få operere bort hele lunga, om de skal ta deler av den, eller om de ikke har noe å gjøre. Hun har kols og antagelig lungekreft. Jeg er ikke klar.

Om jeg bruker fornuften så vet jeg at jo mer forskere og leger vet og lærer om ME, jo større sjanser er det for at jeg blir frisk. Jeg vet også at om de finner ut at ME-pasienter har dette retroviruset popper det ikke opp i systemet mitt så fort legene kommer på ideen, det har i så fall vært der hele tiden. Jeg blir ikke sykere av at de finner ut hva som er galt med meg uansett hvor skumle diagnosene nødvendigvis måtte bli.

Jeg vet også at bestemor er ei knakende tøff dame som har knekt kreft og ulumskheter før. Kreft er ikke lenger en dødsdom og det eneste jeg kan gjøre fra eller til er å være glad i henne.

I kveld skal jeg på håndballkamp igjen, men mine foreldre. Jeg skal prøve å rope og skrike ut all gørra inn i meg. Det er mye bedre enn å ta det ut på noen andre. Om jeg får ut alt i kveld vil jeg i verste fall bli kalt en overivrig supporter, og det kan jeg tross alt leve med.

Puls: ME

2010-12-14T00:50:00.000+01:00

Jeg sitter og ser på episoden av Puls som ble sendt på nrk i kveld. Det handler om meg.

Jeg ser hun jobber med ordene. Når hodet stopper og alt setter seg fast midt i en setning.

Er det bare noe jeg har funnet på av meg selv? Kanskje jeg ikke er syk?

Du må ta tak i deg selv. Begynne å tenke positivt og angripe livet på en litt bedre måte.

Anette Gilje har hatt ME i 14 år og som meg fikk hun det fordi hun fikk kyssesyken. Hun måtte gi opp alt.

Kristine Schøyen er 22 år og har hatt ME i 4 år. Hun får blomster men orker ikke se på dem. De må hviske når de snakker til henne, fordi hun orker ikke lydene. Hun ligger alene på et mørkt rom 24 timer i døgnet.

Selv er jeg heldigvis ikke så syk. Jeg klarer meg med vanligvis med 12 timers søvn og har klart å beholde et visst sosialt liv. Jeg klarer i motsetning til Kristine å drikke selv og jeg har dager jeg føler meg helt fin.

Men jeg blir forbanna. Jeg blir forbanna over hvor dårlige folk er uten at de blir trodd. At de ikke blir tatt på alvor, at VI ikke blir tatt på alvor. Hvor mye vi må kjempe. At mennesker kan ligge innestengt på mørke rom i årevis uten at helseNorge ser ut til å bry seg. Er ikke ME-pasienter verdt en kur? En løsning? Et forsøk?

Hun har de samme tankene som meg. Jeg ser hvordan Anette reagerer når hun skal fylle ut occupation i et søknadskjema for å kunne motta behandling. Hva svarer man på sånn? Jeg er da ikke ufør heller?

Det er faktisk ME som er jobben min nå. Det er det jeg skal gjøre. Og jeg må gjøre jobben min akkurat som alle andre.

Jeg kjenner meg så godt igjen. I sinnet. I fortvilelsen. I drømmen om å bli frisk. Anette Gilje har brukt enormt mye penger og enda mer ikke-eksisterende energi på å finne en kur, en behandlingsmåte som det norske helsevesnet ikke evner å gi henne. Utenlandske forskere og leger har mange svar, mange løsninger og ikke minst mange dyre behandlingsmetoder og medisiner. Hva skal man tro på? Hvor skal man sette strek? Når har man forsøkt lenge nok? Og hvorfor får vi ikke økonomisk støtte når vi prøver å løse en gåte de norske legene har gitt opp?

Dokumentaren kommer med mange "svar" som passer meg, men den trykker også intenst på spørsmålstegnknappen. Er det slik at jeg har dette retroviruset? Er det i såfall slik Anette sier at jeg burde vurdere om jeg noen gang skulle få barn? Er jeg smittsom, har jeg påført noen andre dette helvete? Må jeg leve med dette hele livet? Finnes det en behandling? Fikk jeg ME pga av viruset eller kom viruset fram i lyset pga ME'n? Er det slik at alle har dette viruset liggende lagret i kroppen et sted og at det er bare når man får ME det vises? Eller er dette, som så mye annet, bare viss-vass?

se hele dokumentaren her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/691976/

Det er som om alle cellene i kroppen er forgiftet.(...) og inne i den eimen av gift ligger jeg.

this is the world..

2010-12-09T19:53:00.000+01:00

Det sier seg selv at når en har filma og tatt bilder av hele verden uten at de vet det eller har forberedt seg, blir det en del knakende gode kodak-moments. Det blir også en del vakkert, og ikke minst ekte. Denne fyren har tatt de vakreste, morsomste og mest grusomme av alle stillbildene til "Google Street", og lagt de ut på nettsiden sin.

Sjekk det ut! Jon Rafman

prinsippløs.

2010-12-09T15:44:00.000+01:00

Jeg pleier i grunnen å klare å holde mine prinsipper.. Hvertfall de viktigste..

Men så.. så skjer det ting...

og jeg kunne plutselig tenke meg en one-piece..

sukk.

Jeg skylder på reklamen.

Jeg skulle gjerne..

2010-12-08T02:08:00.002+01:00

Jeg skulle gjerne vært en av de som får noen til å gråte av det vakre de sier, eller gjør. Som tar bilder som får hjertet til å dunke og tårekanalene til å vibrere. Som fanger verden og alt den er i en liten ramme. Som ser alt slik jeg vil se det, for så å og vise meg det med de fantastiske vinduene sine til livet sitt.

Jeg skulle gjerne vært en av de som vet mye om det meste og som kommer med veloverveide uttalelser som får meg til å stoppe opp. Tenke. Kanskje forandre helt synet på en ting. Kanskje bli fascinert. Kanskje bli sint. Eller glad.

Jeg skulle gjerne vært et lite barn. Som ser alle fargene slik de virkelig er, ikke slik vi voksne ser dem. Blasse og grå mot alle de mørke hemmelighetene og smale bakgatene vi har snirklet oss gjennom. Som ser de enkle løsningene og som ikke alltid tenker konsekvenser. Som smiler med hele seg og kan smelte snøen og isen rundt hjertene til folk med latteren sin.

Jeg skulle gjerne vært en som overrasker. Som plutselig dukker opp med et hemmelig talent, som får det til å blåse på ryggen min og knitre i trærne.

Jeg skulle gjerne vært en som får folk til å gråte av latter. Som ødelegger sirlig maskerte øyne, og som kjennes i magen dagen etterpå. Som får vannet til å boble og håret til å flagre av gullkorn og treffende uttalelser ingen før har tenkt på, men som er enkle og geniale.

Jeg skulle gjerne spilt piano med kjærlighet. Såre fingre mot dunkle tangenter. Syngende toner som strømmer og snirkler seg inn, og som suger deg til seg uansett hvor hardt du kjemper imot. Lett vuggende på pianokrakken i svart-hvitt.

Jeg skulle gjerne skrevet slik Shakespeare gjorde. Ikke ord, men bilder av fortapte elskende, og magiske scener malt med sirlige bokstaver. Tidløse og hjerteskjærende.

Blow, blow, thou winter wind,

Thou art not so unkind

As man's ingratitude

24 going 80?

2010-12-07T01:59:00.002+01:00

"Det kan hende du må synge alle fire versene på Himlen i min famn alene på julekonserten. Jeg får endelig beskjed på tirsdag. Men det går bra det, sant?"

Det er utrolig hvor lite som skal til før jeg blir helt vippet av pinnen. I bunn og grunn koster det meg ikke mange kaloriene å synge litt ekstra på en julekonsert. Det er ikke det som er problemet. Det er ikke det som får uroen til å rulle over meg som bølgene ved høy sjø på danskebåten. Det er forandringen i de fastsatte planene. Og da slår det meg. Jeg har blitt Elling.

For noen år siden hadde jeg tenkt at "Jaja, det årnær sæ!", tatt det på sparket, ni-pugga litt tekst et kvarter før konserten og smilt pent. Men ikke nå. Nå er jeg en person som allerede nå har planlagt skyss til julebordet i midten av januar, har tenkt ut alle bryllupspresanger til 2011, og som vil ha alle besøk spikra flere uker i forveien -for så å være enormt lite lysten når den aktuelle dagen kommer. Jeg vil helst ikke bevege meg utenfor huset, men når jeg først har kommet ut vil jeg helst ikke hjem igjen.

Jeg har dager der jeg aldri svarer på meldinger eller telefoner og har skrudd facebook-chatten min på offline. Jeg leser nesten bare bøker jeg allerede har lest opptil flere ganger før for å unngå overraskelser, og vil helst vite handlingen og slutten på en film før jeg ser den. Jeg synes tallerken min ser tom ut uten grønnsaker, og spiser rosenkål fordi det ikke finnes noe som er sunnere enn grønn mat. Jeg klarer ikke sove uten å ha pussa tennene, og har begynt å gjøre ting fordi det er "det fornuftige å gjøre i slike situasjoner".

I tillegg til alt dette brukte jeg omtrent én time på å finne utgangen på Sandvika Storsenter her om dagen.

Har jeg blitt en gammel gubbe på nærmere åtti?

S for Sfantastisk!

2010-12-07T01:24:00.001+01:00

Kjæresten min synes alle jenter er vakre. Han liker Sophia Bush, Pia Tjelta og hun dama som spiller hovedrollen i Smala Sussie. Nå spiller hun i "Dag", men han påstår at hun er heitere når hun snakker svensk. Hva er det med gutter og svensktalende damer egentlig?

Men, han sier jeg er den vakreste i verden og at han savner meg hele tiden. Han ringer meg og synger Ole Brumm-sangen og diskuterer med meg med vilje fordi han vet jeg elsker å kverulere. Og så synes han at jeg er søt når jeg har på meg lue når det er bitende kaldt ute, selv om ingen egentlig kler lue og lar meg få yndlings-t-skjorta hans som nattpysj selv om det er favoritten hans og han egentlig vil ha den selv.

Ah! Lykke!

O jul med din glede

2010-11-27T01:11:00.000+01:00

Nå er den snart her igjen. Jula. Høytiden med stor H.

Den er fortsatt min favoritt, med ribbelukt og lys på. Men hvert år blir det litt vanskeligere for meg å holde fast i all den barnslige gleden rundt jula. Du veit.. når det kiler så i magen med tanke på om menneskene dine liker pakkene sine at det er nesten så du må hoppe litt opp og ned for å få ned spenningsnivået litt. Eller når du må gå ekstra runder i butikken bare for å se på julebrusen, eller tankene dine surrer rundt julegaver, ribbe og 3 nøtter til Askepott minst 20 ganger i løpet av en dag.

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor vi må ta alle gledene på forskudd? I år begynte koret jeg er med i å synge julesanger i august. Julebrusen var i butikkene like etter, og samme med marsipanen. Da jeg var i Liverpool i oktober var allerede pynten i julegata hengt opp, og Plantasjen har vel egentlig gjort jul til en helårs greie. Jeg klarer ikke å være 7 år i hjertet mitt helt fra august og ut desember. Det er bare ikke mulig for ei på 24.

Bare snøen har skjønt det. Jeg er ganske sikker på at den holder igjen på trass. Den kommer 23. desember.

Lettere blir det heller ikke av alle slemmingene der ute. I jula skal alle være snille. Jada, jeg veit at verden ikke funker slik, men det skal ikke være nødvendig å ha døgnvakt på pepperkakebyen i Bergen. Det er ingen annen årsak en pur ondskap når folk går i veien og ødelegger noe slikt.

Når det er sagt gleder jeg meg til jul, og jeg bygger sakte men sikkert opp en eller annen form for julestemning. Hver mandag og torsdag nynner jeg julemusikk for fulle mugger, og 3 av ørten julepakker er kjøpt inn.

Kanskje er det fordi jeg holder på å bli voksen at alt blir litt vanskeligere for hvert år, eller kanskje juletradisjonen slik jeg elsker den er i ferd med å bli borte. Én ting er sikkert; jeg skal hvertfall kjempe med nebb og klør for å beholde den.

ph: Google

Ønskeliste 2010.

2010-11-25T14:54:00.002+01:00

iDesign. (Apples svar på Photoshop)
Øreringer i sølv
iPhone 4
blå eller røde lave converse str 3.
Ringenes herre-filmene, extended version
penger til hoppepåtur til syden over jul
billetter til The Wombats på Sentrum Scene 24. mars 2011
kokebok med veggis-mat
Cataclysm, utvidelsespakke til det fantastiske dataspillet World of Warcraft
Marius-genser
True Blood-serien på dvd
Sex-boka til Gelius
Den relativt store boka om Radioresepsjonen
Radioresepsjonens dvd
Abonnement på bladet "Rutetid"
"Jul i Skomakergata 1 & 2" på dvd
Gavekort på Lillehammer kino
Gavekort på massasje o.l
Billetter til Band of Horses i Oslo Spektrum 20.februar 2011
Hitchhikers guide to the galaxy - Adam Douglas
Det nye Donkey Kong-spillet til Wii
"Dag" på dvd

sign or be stupid.

2010-11-17T01:43:00.000+01:00

Dette er det dere må gjøre:

1. klikk på linken: http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=3088
2. skriv under.

Som dere vet er jeg en av de heldige vinnerne av M.E, en sykdom veldig få vet noe særlig om, og som det finnes svært få behandligsformer mot. Sølvskottberget Rehabiliteringssenter er det eneste stedet i landet hvor de har spesialisert seg på behandling av M.E-syke, og Helse Sør- Øst har nå bestemt seg for å legge ned dette behandlingssenteret, på tross av at helsemyndigheter har slått fast at tilbudet til M.E-pasienter er svært mangelfullt og bør bygges opp i steden for å rives ned.

Info om Sølvskottberget Rehabiliteringssenter finner du her: http://www.solvskottberget.no/

Info om M.E. kan du finne her: http://www.me-forening.no/ og her : http://no.wikipedia.org/wiki/Myalgisk_encefalopati

så, gi meg ti sekunder av din tid. Vær så snill.

EKKELT!

2010-11-15T14:24:00.000+01:00

ok. topp 3 ekkelt en mandag.

1. Folk som ikke vasker seg på henda etter at de har vært på do. Jeg vil IKKE ha bakteriene dine, vennligst vask.
2. lommetørkler. Er snørr virkelig noe å spare på? Også i lomma da..
3. de som spiser sårskorpene sine.

Det burde ikke være nødvendig å skrive et helt innlegg om dette, men jeg håper det hjelper å hinte.

it might have been an accident, it might have slipped your mind.

2010-11-12T12:37:00.000+01:00

I et vanlig liv, en vanlig dag,på en vanlig gåtur gjennom ei gate eller en vanlig handlerunde på butikken møter du minst 20 personer du aldri har sett før. Du har aldri snakket med dem, aldri hørt hva de har å si. Du kjenner ikke tankene deres, følelsene deres. Du vet ikke hvorfor de smiler slik de gjør, eller hvorfor de ikke smiler. Likevel klarer du ikke unngå det. Du lager deg et bilde på hvordan du tror denne personen er.

Én ting er å lage seg bilder på folk du faktisk kjenner. Mennesker du har delt hemmeligheter med, ledd med, grått med. Noe annet er å lage seg hus og blokkleiligheter rundt mennesker andre kjenner. Kanskje mennesker andre kjenner fordi de har hørt noe av andre mennesker som har sett de på byen en gang. Tanta til naboen til bestemora til han som kjøper så mye øl på butikken, og som har rota med ho dama oppi Skåbu veit du.

Jeg har fått hørt ganske mye om meg selv oppigjennom som jeg ikke var klar over selv. Om halvparten hadde vært sant hadde jeg vært imponert over mine egne bedrifter, og hadde vært et scoop for senere biografiskrivere.

Og så er det engang sånn at ting skjer. Folk forandrer seg. Det skjer ofte ting i livene til folk de ikke deler med alle de nysgjerrige tilhørerne på kafeen på Coop. Det er ikke alt du vet selv om du TROR du vet alt.

Jeg er lei av å forsvare meg. Jeg er lei av å lese om meg selv. Jeg er lei av å høre dritt fra folk jeg aldri har snakka med og som hvertfall ikke brydd seg om min side av saken. Jeg skjønner jo forsåvidt at historien ikke hadde vært så interessant da, om begge sider hadde blitt vurdert, og den hadde hvertfall ikke stilt deg i like godt lys som du antagelig ønsker ved å spy galle og oppgulp.

Det eneste jeg ber om er at du tenker deg om når du møter nye mennesker. Når du hører ting om andre mennesker som høres litt utrolig ut, eller som virker litt for heftig til å være sant, vurder det. Og ikke ta alt for god fisk. Det er ofte flere sider av en sak. Det er sjeldent den fulle sannhet som blir ropt mellom bygårder.

Og om du kjenner du er sprekkferdig med en halvsannhet du synes hadde vært fin og snasen som inngangsreplikk; klapp at kjappa.

p.s. det er snø! YAY!

Tankekrøll en tirsdagskveld

2010-11-09T01:13:00.000+01:00

Hendene hans jobbet av seg selv. De knitret. De vibrerte og ville ha hoppet fram og tatt på henne om han ikke hadde holdt tilbake. Det var hardt. Hun var vakker. Men hun skal ligge i armkroken til noen andre i kveld.

Dagen hun fortalte at hun dro var den verste dagen i hans liv. Han var 19, akkurat ferdig på videregående og sulten på livet, sulten på alt. Og de skulle gjøre verden sammen. De var deres egen ideologi, deres egen religion, og så lenge de gjorde det sammen ville alt bli en suksess. Smilene deres var klisjeer og de skulle elske hverandre for alltid. De to. For alltid.

Hun var som jordbær med fløte og dugg i grønt gress, syrlig og varm, søt og kjærlig. Men det tok slutt den dagen. Hun ble en annen. Og med samme sikkerhet som at vinter blir til vår og høst til vinter igjen visste han at heller ikke han ville noen gang få tilbake den han var i går. Den naive, uovervinnelige. Han hadde gått på sitt første og største tap, og ville aldri bli den samme.

Og så møtes de altså igjen. På en random pub i London. Hun skulle redde verden og studerte kunstfag, han var på guttetur og skulle fortvilt sjekke damer. Det var som flyulykker og haiangrep, du vet aldri hva som kommer før det slår deg. Og hun var nydelig. Han ønsket med hele seg at hun hadde forandret seg, at eplekinnene hadde mistet sin glød og at det blonde håret ikke skulle være som gull mot den mørke pubveggen. Men sirener forandrer seg ikke, heller ikke glansbilder, og hun var selvfølgelig like vakker som hun alltid har vært. Faen altså.

Og like sikkert som at rødt og gult blir oransje hadde hun en ny som fikk hjertet hennes til å banke. Som fortalte historier så morsomme at hun tørket tårer og kastet håret bakover med veldige bevegelser.

Men der var han. Han ville ta henne. Riste henne. Slå henne og lugge henne, for så å være hennes for alltid. Blikkene deres møttes, og han smilte. Hun lente seg på ny inntil kjæresten og tok en sip av vinen. Den var rød. Selvfølgelig.

to find the pic, i typed "winter wonderland"

2010-11-07T23:38:00.000+01:00

Da jeg våknet i dag tidlig var alt hvitt. Og kaldt. Og sovende.

Jeg har ikke bestemt meg helt enda. For hva jeg egentlig synes om vinteren. Før var jeg konsekvent, og mente at vinteren var den verste tida på året og bannende lure på hvorfor akkurat jeg var så uheldig å bli født i et land hvor minusgradene regjerer halve året. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Kanskje er det fordi jeg er eldre. Kanskje er det fordi jeg finner en håpløs ro i at dagene blir kortere og nettene lengre. På den måten går tiden fortere. Hvorfor jeg, med min angst for å bli eldre, finner det betryggende er mer enn jeg kan forstå. Jeg vil stoppe toget, men lever likevel for timene like før jeg kan legge meg og sove til neste dag kommer. Kanskje bringer den godt nytt?
Jeg har alltid ment at vinteren er den aller klareste påminnelsen på at vi er dødelige. At vi en dag må legge fra oss årene og gi opp. Bli ett med det hvite, kalde og sovende som stirret meg i nakken da jeg krøp ut av senga i dag tidlig. Jeg er ganske sikker på at denne påminnelsen er en av grunnene til at jeg kanskje alt i alt liker sommeren bedre. For selv om jeg av og til kjenner vinterdepresjonene pruste meg i øret, elsker jeg alt altfor mye til å ville fryses ned til evig tid enda.

Det er alt det andre jeg liker. Ullsokkene, tékoppene, lukten av røyken fra ovnen idet flammene tar overhånd og knitringen fra den tørre veden. Å tvinne hender under teppene, og gni beina mot hverandre for å holde varmen.

Og så er det vakkert. Ubestridelig vakkert. Spesielt fra den varme siden av vinduet, skuende ut mot alt det hvite.

da jeg dro til liverpool med fly

2010-11-07T22:51:00.000+01:00

25.10.10

Jeg sitter på toget ned mot Sandefjord, med "Summer Rain" i øret og sliter med ikke å legge på en ekstra stemme høyt. S. smiler alltid lurt til meg når jeg gjør det. Han vet jeg ikke klarer å la være. De popper opp i hodet mitt og nekter å bli borte før jeg synger de ut.
   Vi har akkurat hatt en ekstra stopp på Eina, og jeg fniser litt for meg selv ved tanken på når bunadskledde Ma-Bi og Erik også hadde et ufrivillig stopp der. Mitt stopp ble både billigere, kortere og innbærer mindre verkstedtid i etterkant.

   Jeg har ullsokker, kaldt vann, to togseter for meg selv, "Godt og blandet", godlyd på øret og noe å glede meg til. Masse å glede meg til.
   Jeg har hundrevis med små bobler inni meg, og det er fantastisk deilig. Og nei, jeg snakker ikke om gass. I setet foran meg ligger en musiker jeg har betalt for å se live en gang, men jeg kan ikke for alt her i verden komme på hvem han er. Jeg smiler til han når han går forbi på vei til kaffemaskinen, men han smiler ikke tilbake. Kanskje man slutter å smile til fremmede om man er kjendis? Kanskje han tror jeg bare smiler fordi jeg tror jeg kjenner han igjen? Eller kanskje folk har sluttet å smile på en mer generell basis?

   I kofferten ligger melkesjokolade, ostepop, Norvegia og taco-krydder, og i England venter kvalitetstid ned to (+) fantastiske, billig øl, fjas, shopping og kodak-moments.

Konduktøren er sur og jeg skal fly alene for første gang. Jeg håper jeg havner ved siden av snille mennesker. Mennesker som smiler tilbake når jeg smiler til dem.

Hei du der?!

2010-10-28T00:19:00.001+02:00

Jeg leste nettopp gjennom noen gamle kommentarer og oppdaga en fra en anonym.

Vedkommende skriver at han/hun er fra Øyer og også er velsigna med M.E, og så blir jeg fryktelig nysgjerrig. Om du fortsatt leser bloggen min, kan du ikke sende meg en mail? Jeg forventer ikke at du skal brette deg ut med navn her på bloggen, men det hadde vært hyggelig å snakke med deg! :)

så, om du vil, send meg en mail?

silje_fossmo@hotmail.com

p.s. dette gjelder forøvrig også andre med M.E som har lyst til å dele erfaring og slikt:)

Stop this train

2010-10-21T23:30:00.003+02:00

Hun beveger leppene sine mens hun leser. Hun lar den brune trykkblyanten saumfare linjenes ytterkanter og de store, brune øynene danser mellom dem.

Den svarte eyelineren ligger som svarte, tykke skyer der de ligger og tynger øyelokkene. De pleier å sitte på jenter som er sløvere i blikket enn henne, og vanligvis ville jeg overøst med sympati, men ikke henne.

Hun er ingen naturlig skjønnhet, som mamma og generelt damene på 50+ kaller det, men hun har ett eller annet. Dette "noe" som alle skriver om, drømmer om og jakter på. Dette "noe" som skildres i bøker på en slik måte at det kan framtvinge brekningstendenser, og får meg til å mistenke at det egentlig ikke eksisterer noe "noe". Jeg tipper hun ser gudommelig ut med et glass rødvin og en sigarett med leppestiftmerker. Hun har klokke, med brun skinnreim på venstrearmen. Og hun bruker den, trass i at mobiltelefonen er godt plantet i samme hånd. Ah, for ei dame.

Hun har byttet ut trykkblyanten med pekefingeren nå, og i det lyset i togvognen blir svakere kommer ansiktet stadig nærmere boksidene.

Håret hennes er flokete og trukket bakover med hårnåler. Jeg innbiller meg at hun har lekt med det og tvinnet det mellom fingrene mens hun bet på trykkblyanten og leste i den blå boka bak en pult på lesesalen.
Og så noterer hun flittig, selv om jeg tror hun heller ville ha ledd som en mann og slått hendene i bordet på en brun pub et sted. Mens kvinnene rundt henne misunte og mennene begjærte henne.

I fanget under den store, blå boken som inneholder svarene på alle verdens mysterier, ligger en saueskinnsfrakk. En slik jeg kasta i fjor etter at den hadde samla støv i skapet mitt i utallige sesonger. Jeg har registrert at den har blitt moderne igjen. Jeg blir så skuffa om dette er enda ei av disse jentene som liksom tilfeldig kaster på seg noe fra klesskapet om morgenen, eller, som vil gi meg inntrykket av at de har det selv om de egentlig har brukt timer på å se passe chic ut. Den rett UFF-looken. Jeg håper hun har arvet frakken og bruker den fordi den er varm, ikke fordi den er in.

Å herregud, hun markerer stoppestedet sitt i boka med en gul post-it!

I går møtte jeg ei jente på Oslo S. Hun gikk med armene i kors og blikket slått ned i gulvet, og i ansiktet hadde hun et smil som om hun bar hemmeligheten om det gode liv inne i seg.
Hun står i sterk kontrast til damen som sto dobbelt og lot dag være dag og høst være høst i undergangen ned mot spor 11 i dag.

Og imens synger John Mayer "Don´t stop this train"

Jenta reiser seg. Hun har grønn, blomstrete kjole. Selvfølgelig har hun det. Hun ser på sidemannen og ler.

Vakkert.

Silje er random

2010-10-19T14:09:00.007+02:00

Jeg har blitt voksen. Eller, jeg mangler fortsatt lappen, men nå har jeg begynt å spise voksenpålegg på brødskiva.

I helga feira mine kjære S. bursdag noe som førte til fråtsing. Kaker og mat ble fortært til den store gullmedalje og selv om sjefskokka (S´s mamma) syntes jeg var någet småspist, slo jeg antagelig en personlig rekord. Og på fredag folkens! På fredag spiste jeg... (drumroll).. røklaks!

Lets face it. Fisk er egentlig voksenmat. Jeg likte ikke fisk før jeg ble relativt voksen. Jeg spiste det når jeg var mindre også, men jubelen da mamma foreslo disse slimdyra uteble. Én ting er fisk til middag, men en annen ting er fisk som pålegg. I min verden er makrell i tomat totalt utelukka og jeg blir faktisk litt uggen av lukta. Sild trodde jeg også var forbeholdt de over 50 til det viste seg at S. faktisk spiser dette frivillig og lager mumselyder. Han er ikke 50. Han har akkurat blitt 21.Trass i at jeg nå kan si at jeg liker røklaks er det nok en stund til jeg er der, smilende ved frokostbordet med makrell- eller sildbiter i skjegget. Og er ikke sild sånn de spiste i gamledager når de egentlig ikke hadde annet å spise? Har jeg lest Sagaen om kystfolket for mange ganger?

Jeg har forøvrig også konsertuke denne uka. Forrige torsdag farta jeg og S. nedover til Hamar og kjiiika (ja da, jeg vet de ikke er trøndere) på Skambankt. Det var både knipsbart og trampbart og jeg ble positivt overraska, selv om jeg må tilføye at den sexylubne gitaristen hadde tidenes styggeste tatoveringer (jeg fant ikke bilde hvor disse underverkene er synlige, overraskende?). I morra er det Åslåo og Biffy Clyro på tapeten, og lørdag er det Hyd´n igjen og 22. Ikke veldig mye erfaring med noen av banda, men har trua! Huhey! I love it:)

OG tirsdag reiser jeg til Liverpool for å besøke to av mine favorittpersoner.

Jeg har blitt voksen og er happyfeet!

3.

2010-10-07T13:48:00.000+02:00

3 ting jeg har lært i dag:

Dusjhoder er bakteriebomber og skal byttes minst én gang i året.
American Pie er skrevet om Buddy Holly og amerikansk politikk og musikk.
Kameler har 3 øyelokk.

3 ting som gjør meg glad:

Det er fantastisk høstvær ute
Jeg skal spise bakt potet til middag
Min kjære kommer hjem i morra

3 ting jeg skal gjøre i løpet av morgendagen:

Jeg skal fortelle minst 3 personer at de er fantastiske
Jeg skal synge høyt i dusjen
Jeg skal gi verdens største klem

3 sanger jeg elsker i dag:

Wonderwall - Ryan Adams
Us - Regina Spektor
Romantic dinner for three - Sin

3 bilder som får meg til å glise:

Ha en fantastisk dag loved ones!

Natur vs. Kultur

2010-10-06T10:03:00.000+02:00

La oss gå ut i skogen og være glade dere. La oss puste inn den reine fine lufta og bli lykkelige, bedre og helere mennesker. Finnes det noe flottere enn mose og bark og elgbæsj?

Ja da, jeg er fullstendig klar over at jeg setter det på spissen her nå. At det ikke er nødvendig å spise granbar og barkebrød, gå mange mil i ulendt terreng og være ute i evigheter for å få en ok naturopplevelse. Kanskje heller omvendt. Jeg vet at det ekstreme ofte kun er for de ekstreme, og at det er mange som er en mellomting. En mellomting mellom det helt ekstreme og meg, Inngrisen med stor I.

Jeg har arvet det av bestemor. Vi er innegriser begge to. Vi liker varme i ovnen, gamle ukeblader i stabler, ulltepper og nedgåtte tøfler. ”Ta å gå deg en runde rundt fjøset hver dag” sier mamma til bestemor. ”Ja da” sier bestemor. Men ærlig. Hvorfor skal hun gjøre det om hun ikke har lyst? Om hun liker seg bedre inne hvor hun er rund i kantene av varmen og mjuk i knea av velbehag? Det er sunt med frisk luft. Ok. Så sett opp et vindu da vel.

Ok. Jeg er kanskje ikke sååå ille som jeg høres ut. Jeg kan godt tusle meg en tur når temperaturen holder perfekt turvær og se at verden er vakker. Shit, jeg kan til og med bli rørt der jeg står oppe ved Lisgrenda og titter utover bygda. Jeg ser jo at det er vakkert. Jeg er jo ikke helt evneveik. Jeg kan også kjenne at lufta er friskere og klarere på fjellet, og at maten smaker bedre ute på bålet enn inne på kjøkkenet når man har tusla ei runde. Det er bare ikke helt meg.

Jeg liker bedre trange lokaler (ironisk nok siden jeg er klaustrofobisk +), med stearinlys på bordene og et sløyt jazzband på podiet. Menneskene lytter halvveis og jeg har et halvfullt glass vin stående på det runde, lille, mørke kafébordet. Da føler jeg meg hel. Jeg føler meg lykkelig og bra. Luften er tung. Det er en stor mangel på elgbæsj, men om du leter godt kan du finne noe lignende på herretoalettet. Og jeg er absolutt ikke alene.

I kampen kultur vs natur vinner kultur ganske lett for min del. Det er egentlig ingen kamp, og burde hvert avlyst. Du tvinger jo ikke fjærvektere og tungvektere å stille i samme klasse heller.

hodeviss og vass

2010-10-05T18:00:00.002+02:00

Og han klemte seg mot henne en siste gang. Som for å sette avtrykk. For at hun skulle føle ham. Føle ham når hun satte seg i bilen og dro. Kjenne han mot ribbebeina, hånden på korsryggen og den andre i nakken, under det lange, mørke håret i en slapp strikk. Han luktet henne i halsgropa, som de romantiske mannfolkene han har sett på film. De ender alltid opp med jenta. Han vet med seg selv at han ikke er like heldig.

Hun reiser for godt denne gangen. Ikke noe men. Ikke noe kanskje. Ingen hvis om. Kanskje ligger det i hennes egen usikkerhet. Hun er Osiris, ikke bare for han, men også for seg selv. Hennes egne feil er skrevet i kursiv. Uthevet og blottet for all tvil. Det gode kan være flaks, og en selvfølge eller en egoistisk handling innpakket i silke. Og det blir alltid lagt på ekstra lodd på vektskåla, en vet jo aldri hva man rekker i siste liten.

Han ser på henne og smiler, og hun vet at han aldri vil komme ut i pluss hos henne igjen. Hun tolker og analyserer. Alle signaler, håndbevegelser og ord som måtte falle fra han. Hun kjenner det og vet det er urettferdig. Men nå er de der, og det kan ikke gjøres om, uansett hvor mye han vil.

ph:whi

Careface!

2010-10-05T00:54:00.000+02:00

Av og til må man gi litt faen. Bry seg litt mindre, ikke bry seg i det hele tatt.

Det er som Lars beskriver så godt i første kapittel av Beatles, når alt går saktere og menneskene rundt deg blir borte og du tenker at pokker heller.

Jeg har en tendens til å sette karakter på meg selv. Jeg analyserer og grubler og river alle situasjoner fra hverandre. Hva var det jeg sa? Gjorde jeg rett? Kunne jeg opptrått annerledes? Og jeg prøver hardt å tenke at "jaja, shit happens" eller "hvem bryr seg", men sannheten er at jeg bryr meg. Veldig. Og jeg kan love deg, at som den perfeksjonisten jeg er, blir det aldri helt bra nok.

Jeg tror jeg kjenner det mest kritiske mennesket i verden. Han er en god kamerat av meg og han analyserer ihjel enhver situasjon slik som meg. Der jeg kommer ut med at jeg var kanskje ikke så verst, kommer han ut med at han var helt på trynet. Og da kan du tenke deg hvordan han kommer ut i situasjoner hvor jeg hadde vært misfornøyd..
MEN! Han finnes ikke kritisk til andre! Andres feil og mangler omfavner ham og synes er greie, ja av og til sjarmerende. Så da lurer jeg på. Hvorfor er standarden så mye strengere når det gjelder oss selv? Er vi altfor greie mot alle de andre? Eller burde vi gi oss selv en break og bare gi faen et lite øyeblikk? Er det riktig å forvente at vi selv skal være supermenn (evt. damer) mens de andre skal få lov til å være plebs?

Handler det om å være det beste man kan være? Og blir man det ved å hele tiden presse seg selv til å være ekstra snill, ekstra flink og ekstra super? Jeg har kommet fram til at selv om jeg til en viss grad får tilfredstillelse av å være flink og føle jeg gjør noe bra, så er det virkelig ikke sunt i lengden å gnage for hardt på de gangene man kanskje ikke var helt optimal. Jeg tror at jeg er på mitt beste når jeg er meg selv. Og bare det. Og jeg er ikke meg selv når jeg streber etter å være noen jeg ikke er. Selvfølgelig skal vi være snille og flinke og gjerne perfekte av og til også, men til hvilken kostnad?

Så jeg øver. Jeg øver på å gi faen. Eller på å gi blanke om du foretrekker den varianten. Jeg foretrekker faen, for så heftig er det faktisk.

Im in love

2010-09-30T01:47:00.005+02:00

...og det er deilig.

men..

jeg savner.

jeg savner å pusse tennene lynfort fordi jeg gleder meg til å legge meg inntil deg. føle jeg må være rask fordi jeg vet at alle sekundene jeg bruker på noe annet er sekunder jeg kunne brukt med deg. med nesa mi inne i halsgropa. jeg savner å krype inntil og kjenne varmen bre seg. ligge på armen og flette fingre og snakke om alt og ingenting, le litt og titte i taket. jeg savner å ligge på brystkassa di og halvsove mens jeg lytter til hjerteslagene dine.

jeg savner hvordan du grynter varmt når jeg sniker meg inn mot ryggen din om morgenen. legge armen rundt deg og småsove en ekstra halvtime. jeg savner å våkne av et smilende ansikt som titter intenst på meg. som har ventet på at jeg skal våkne og som stryker det bustete håret mitt vekk fra øynene mine og sier jeg er fin.

jeg savner deg jeg.

-bolla

ph: whi

Let the flowers grow

2010-09-28T14:45:00.000+02:00

Plantasjen og alle de andre store blomsterbutikkene har salg sånn utpå høsten. Ting de ikke har fått solgt tidligere i sommer. Blomster ingen vil ha. De står der med de tynne stilkene sine og titter trist på meg. Kanke jeg få være med deg hjem? Og så sier jeg: ja, det kan du. Jeg foretrekker alltid de som er litt herpa og ser litt triste ut. Sånn er det med mennesker også. MEN! Er det verdt det?

Om du sammenligner alle menneskene du har rundt deg med et enormt blomsterbedd. Gjør du det? De gule litt til høyre som blomstrer så fint og tidlig, men takker for seg når det begynner å bli litt kaldere i været. Og så har vi de bittesmå blå som tåler absolutt alt av vær og vind. Noen sprer seg som ugress og tar over absolutt alt av plass. Joda, de er fine, men det hadde vært fint om det var plass til alle de andre blomstene også. Og så har vi ugresset. Som popper opp overalt. Som det er umulig å bli kvitt uansett hvor hardt du prøver. Du kan alltids sprøyte med ugressmiddel, men da skader du alle de andre plantene også. Hvorfor kan de ikke bare skjerpe seg? Og så har du de som du virkelig elsker. Som du blir helt varm om hjertet når du ser de dukke opp fra den mørke, våte jorda. Det er ikke alle år de blomstrer like fint, men de er der under alt det svarte. Og dukker opp når du virkelig trenger det.

Selvfølgelig har vi alle de andre også. Som blomstrer en kort stund, og dør. De som du planter og som bare visner. Og du har de tynne stilkene fra salgsbordene. De kan ofte være de aller fineste. Eller de dør. Uansett er det verdt å stelle litt ekstra pent med de en stund. Kanskje blir de ugress, men de kan også bli til store fine røde klokker som varmer deg til frosten legger seg på senhøsten.

Let the flowers grow

ph: weheartit

jeg vil ha.

2010-09-13T00:42:00.000+02:00

Når jeg blir stor vil jeg ha sånne store vinduer/dører på soverommet mitt. Da kan jeg åpne de når det regner og er tordenvær. Da kan jeg og min kjære ligge under dyna og lukte på den våte lufta og høre regnet tromme mot taket mens vi gnir beina våre mot hverandre og varmer nesene i dyna. Og når regnet er over vil hele rommet og alle sengeklærne lukte friskt og fint og det vil være som om vi har ligget ute i det åpne.

mhm. jeg vil ha sånne.

you have got to do something

2010-09-09T02:13:00.000+02:00

det er rart hvordan alt høres bedre ut før det kommer ned på papiret. hvordan ting høres vakrere ut før det blir sagt, og hvordan en setning eller et ord kan knuse følelsen 1000vis av ord har jobbet med å bygge opp.

det hjelper ikke å si unnskyld. ikke alltid. enda jeg vet, og du vet. det er mye som skulle være ugjort og det er mye som skulle vært usagt, men det verste er tingene jeg ikke sa og ikke gjorde.

sånn er det bare. det holder ikke alltid å føle. man må gjøre også.

september.

2010-09-08T00:53:00.000+02:00

Det er september. Igjen. Snart er det oktober, og så etter november er jula rett rundt svingen. Og så kan jeg begynne å tenke på våren igjen.

Broren min har forlatt meg. Han har dumpa meg rett og slett, til fordel for Paul McCartney. Jeg er ikke sikker på om jeg skal bli fornærma eller om jeg skal ta det som et av verdens klare, dog ubegripelige faktum. Han har flytta fra meg. Til Liverpool, vakre Liverpool. Og jeg er stolt. Gud bedre meg hvor stolt jeg er. Og det ekstra fine er at jeg vet at han vil få det bra. Jeg vet at han vil bli en fantastisk musiker, og jeg vet at han vil, om en stund når alt har gått seg til, ha sol i hjertet og smil i fjeset og hundrevis med nye mennesker som digger han rått. Min bror. Ah, det er neiggu ikke dårlig.

Det som ER dårlig er mennesker som unnskylder sin egen dårlige oppførsel med andres dårlige oppførsel. Uansett hvor crappy verden er, hvor ræva du føler deg er din oppførsel ditt ansvar. Sånn er det med den saken.

Ellers har jeg vært i Liverpool i helga. Jeg og pappa har levert min bror til et hus med blå dør, og uanstendig mange 90-tallspuber som naboer. Hvorfor noen vil memorere 90-tallets oppgulp på musikkfronten er mer enn jeg kan fatte, og hvorfor de insisterer på å spille så høyt at vi absolutt ikke kan gå glipp av det er hvertfall ufattelig. Jeg har lært at folk fra Liverpool er generelt høylydte, at alt på Primark er nesten gratis og at man kommer et overraskende langt stykke med blondt hår og store smil. Engelsk frokost er 87% fett (dette visste jeg jo i grunnen fra før, men jeg fikk en påminnelse i helga), og det ser ut til å være håpløst å bestille spansk mat uten å få blekksprut på "tallikhen". Gangen mellom soverrommet til Erik og badet knirker no inni granskauen, og Beatles har drikki øl på hver eneste kneipe i HELE Liverpool, -påstår eierne av kneipene. Jeg har møtt Aud og hennes kjære, og kjøpt meg nye sko.

I Liverpool har de også Ben & Jerrys is-automater. DET er fett det.

All you need is love... And ice cream.

Thats life

2010-08-27T13:24:00.000+02:00

Jeg har ikke mye å si om livet mitt de siste ukene. Eller, egentlig har jeg vel masse å si, men jeg står over.
Jeg har ledd så jeg har hatt vondt i magen, og jeg har vært så skuffet over et annet menneske som jeg aldri har vært noen gang før. Jeg har hatt sommerfugler i hele kroppen og sol i ansiktet, og mistet min aller beste venn. Jeg har vært lykkelig og dypt ulykkelig.

Men hey, thats life. Jeg velger å huske det fine.

ph: weheartit

her står jeg i butikken og skal kjøpe no til mor

2010-08-16T03:04:00.000+02:00

Jeg tenker alltid på Øystein Sunde og kanelboller når jeg ser bussen til Vippetangen kjøre forbi Oslo City. Jeg hadde den på LP-plate da jeg var liten, og jeg spilte den på det gamle stereoanlegget mitt som jeg hadde fått av pappa. Hyllene sto litt tett, så plata måtte lirkes inn i sprekken mellom lokket og spillern. Stiften var i litt slitneste laget og det ble lagt på en fin suselyd på sangene om hverdagsting og fjas.

Det hadde ikke cd-spiller. Det gamle anlegget. Det får meg til å tro at jeg nesten var liten i en annen tid. I et annet rom, i en annen verden. Den hadde plass til to kassetter og spilte p4 hver kveld til jeg sovna. Eriks nymotens spiller hadde sleep-funksjon. Det ønsket jeg meg også. Det er tungt å stå opp igjen for å skru av susinga fra en platespiller etter du har sovnet om kvelden.

Spør du de kule, slentrende ungdomsskoleelevene i dag om hvem deres musikalske idoler er, vil du antagelig krympe i skam. Jeg vet at jeg vil gjøre det. For jeg tror det er noe i det at alt var bedre før. Selvfølgelig var ikke alt bedre før, men noe var det, og jeg vil være tilbøyelig til å si at musikken er en av de tingene som absolutt var det. Bedre. Dypere. Tyngre. Jeg sier ikke at alt utgitt før 1990 var det heller, men jeg tror det var enklere å mene noe. Enklere å sloss for noe. Hva sloss vi for nå?

Jeg savner det gamle stereoanlegget mitt med to altfor store høytalere. Den gode knitringa før stiften kom inn på første spor på plata. Susinga i radioen uten finstilling. Jeg savner til og med det å måtte reise meg opp for å skru av når jeg skulle legge meg til å sove om kveldene. Jeg savner at vi mener noe, føler noe og sloss for noe som betyr noe. Jeg savner å oppdage ny musikk som slår meg i mellomgulvet med sannhetssalvene sine.

Vipp, Vipp, Vippetangen Konditori
Ta aldri frem sjela di der.
Vipp, Vipp, Vippetangen Konditori
si d´aldri som det er.

I love/hate food

2010-08-14T13:32:00.000+02:00

Jeg har forbrenning som en elefant. Løgn 1.
Jeg spiser jo masse hele tiden. Løgn 2.
Jeg er ikke bekymra. Løgn 3.

Jeg har alltid vært opptatt av mat, og vi har hatt et kompleks og stormfullt forhold, type elsk-hat. Jeg elsker mat, men jeg hater å spise det. Og jeg hater hvordan det kjennes ut å være skikkelig mett, og jeg hater hvordan det kjennes ut å være skikkelig sulten. Derfor har jeg slutta med det. Hvertfall med sulten-delen. Jeg kjenner det ikke lenger. Aldri.

Det har vært sånn siden jeg var liten egentlig. Jeg har spist det jeg har måttet, og det er det. Jeg tenker på det ca masse i døgnet og det har alltid vært et tema. Jeg har blitt mast på og mobba, og jeg har hatet dem. Jeg har sagt til meg selv at jeg aldri har hatt problemer med mat. Jeg liker jo mat. Jeg liker bare ikke å spise det.

Før har det egentlig ikke vært noe problem. Jeg har gått lange perioder hvor jeg har spist minimalt, for så å plutselig få perioder med helt enorm appetitt hvor jeg har spist som en voksen mann. Fråtsa, klappa meg på magen og hatt konstante cravings. Dermed har jeg unngått å gå altfor mye ned i vekt. Jeg har vært en jo-jo, men det har funka. Hvertfall ok. Nå har jeg ufrivillig slutta med fråtseperiodene, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Om jeg skal gi faen og si at de kommer igjen, eller om jeg skal begynne å tvangsfôre meg selv. Det sistnevnte sitter ekstremt langt inne kjenner jeg.

Nei da, jeg er ikke farlig tynn. Enda. Vekta viser 46 kg. Det er ikke kritisk. Men det som er kritisk er at når jeg har pleid å være så langt nede kommer jeg meg alltid opp på 50 igjen etter et par uker. Nå tror jeg kanskje ikke at jeg gjør det.

Og grunnen til at jeg er bekymra er at jeg trenger spekklaget mitt for at kroppen min skal funke. Jeg og M.E´n min blir så altfor synlig og vond og stikkete når jeg er beinete.

Så da lurer jeg på. Finnes det noen lure tips? Noen som har no lurt å dele? Jeg vil ha tilbake puppene mine, for pokker!

takker, bukker og neier!

2010-08-05T19:44:00.001+02:00

Det er så fantastisk mange nydelige mennesker i livet mitt om dagen! :)

ELSK!

thats all folks ;)

sweet sixteen!

2010-08-01T21:30:00.004+02:00

Jeg har blitt 16 år igjen. På ekte.

I går, når jeg egentlig skulle rydde rommet mitt, hengte jeg opp en hel masse bilder på skapdøra mi. Akkurat som man gjør når man er 16. Og når mamma spurte hvorfor, svarte jeg at det var fordi jeg synes de er fine. Men nå lurer jeg på om jeg kanskje bare var ekstra 16 et øyeblikk.

Når jeg var liten elsket jeg rom med masse bilder på veggene. Plassert slik at de så ut som om det ikke var planlagt. Masse småting på hyllene og minner overalt. Et kaos av kjærleik.

Jeg er ganske sikker på at jeg er 24. Faktisk helt sikker. Men jeg tror at kroppen min og tankene mine og følelsene mine er uenige med min faktiske alder. Jeg har fått et ekstra lag med fregner, og to skapdører fulle av masse små bilder, jeg hadde hatt fire om jeg ikke hadde gått tom for kitt.

Og så dukker den kjedelige 24-åringen opp igjen og tenker hvor grusomt kjett det blir å måtte skrape av all den kitten fra skapdørene mine når jeg flytter igjen. Men da rister jeg på hodet, knikser litt og fniser. Akkurat som en 16-åring ville gjort.

Ah, det er deilig dere!

om bare alle kunne konsentrere seg om sitt eget liv..

2010-07-20T02:36:00.000+02:00

jeg foreslår at du "gud" som har uttalt deg på min venns blogg, kuler´n, tenker deg om, og skaffer deg en hobby.

evt. bare gir bæng.

my heart, pt 1

2010-07-12T21:47:00.002+02:00

Christine, fra verdens beste blogg, har skrevet mye om Roskilde i det siste. Hun blir lykkelig, hel og bekymringsfri av å være der. Jeg mistenker henne for å ha funnet sitt happy place, og det er nydelig.

Jeg har også funnet igjen litt av my happy place i helga. Deler av det. Og det er godt. Å kjenne at jeg blir venn med meg selv igjen. Bekymringsløst og lett. Jeg er på vei dit hvertfall. Og det er godt.

As weak as I am, I´m proud of the fact that I´m worse than I seem.

Hun sier det så fint. Ani. Man må bestemme seg for hvem man lever for. Om man gjør det for seg selv, eller for noen andre. Det er verdt en kamp i seg selv. Det å innse at man må gjøre seg selv lykkelig først. Og det finnes neppe kamper med flere falne enn akkurat de. And I say fight, fight, fight at all cause.

Jeg er i den nå, og har mistet nesten samtlige kroppsdeler allerede. Heldigvis er har jeg de som lapper meg sammen. Som syr og stopper iherdig. I tillegg kan Ben & Jerrys eller popcorn heale nesten hva som helst, så lenge det spises i store nok mengder. Her nytter det ikke å tenke på linjene.

I tightened my belt around my hips
where your hands were missing
and stepped out into the cold
collar high
under the slate grey sky
the air was smoking and the streets were dry
and I wasn't joking when I said
Goodbye

Det skal ikke være lett å si farvel til noen. Er det det har det ikke vært riktig i utgangspunktet. Og det kan ha vært riktig selv om det ikke er riktig for alltid. Man bygger seg opp og river seg ned, fletter følelser, bånd og opplevelser inn i hverandre. Som strømmer av kliss-klass og tynne fioliner som aldri blir like vakre som det vakreste du vet selv om du gjerne vil. I ettertid når sirupen har rent av og man ser den ru overflaten som den der er, skakker man på hodet og smiler eller gråter, alt ettersom hvordan man ble satt igjen. Og det er en myte at det er verst å bli dumpa. Det er ikke noe gøy å være gledesdreperen, drømmedreperen eller livsdreperen. Da er det ingen annen å være sint på enn seg selv. Og spørsmålene begge har har ingen svar annet enn kaosihodettankeroghjerterifrostrøykfølelser.

My little pink heart is on its little brown raft floating out to sea.

Man griner fordi det skal være slik om man ikke griner nok, og griner man for masse er det i overkant. Det er altfor mange fasitsvar og meninger om hvordan ting skal være. Livet, kjærligheten og ikke minst kjærlighetssorg. Jeg driter i hvor mange nitriste statusoppdateringer du graver opp for å såre meg, eller hvertfall for å treffe meg på en eller annen måte. Du ser ut til å tro at det er bare én som har mistet noe. Men det er ikke det. Vi er mange som mister hver eneste dag og selv om det er hardt og brutalt tråkker vi oss videre mens vi slikker våre sår om kapp med kjærligheter på pinner, is og engangstilfeller.

I'm singing now because my tear ducts are too tired
and my brain is disconnected but my heart is wired

Jeg er ikke sint, ikke lei meg, ikke redd, ikke noe. Men jeg skulle ønske jeg var det.

Fy **** for en roteblogg.

All I need is my leather,

One t-shirt and two socks,

I'll keep my hands warm

In your pockets

And we can use the engine block,

And we'll ride out to California

With my arms around your chest,

And I'll pretend that this is real

jada jada jada!

2010-07-07T17:30:00.000+02:00

Det er lov å være trist. Deppa. Sint og sur. Det er også av og til lov til å synes at en selv er dum, stygg og fæl, selv om det er heelt på grensenivå til hva som godkjennes. Poenget er at det er lov av og til! Ikke hele tiden.

Å ransake seg selv er vel og bra, men om man da kommer ut med et negativt regnestykke er det bare en selv som kan gjøe noe med det. Har du det ræva er det selvfølgelig lov til å støtte seg på venner, familie og omverden, men når alt kommer til alt er det bare DU som har muligheten til å gjøre noe særlig med det. Til å gjøre deg selv glad.

Ved positiv tenkning skjer det positive ting. Det er ikke magi eller hurum lurum, det er enkel logisk tenkning. Er du positiv til verden og menneskene i den vil den være positiv til deg tilbake. Når det gjelder å være positiv til seg selv er belønningen enda større. Bedre selvtillit, større smil og lettere steg. Det er alltid noe bra, selv om en føler seg ræva. Og tro meg. Jeg vet det, har vært der og har prøvd det.

Når jeg var på rehab lærte jeg masse. Mye av det er borte i glemmeboka, men én ting sitter igjen som spikra. En metode. Hver morgen foran speilet. Si minst tre hyggelige ting om deg selv, og før du går gi deg selv et stort smil.

Turn that freakin frown upside down!!

sing us a song mr. pianoman

2010-07-05T14:20:00.001+02:00

the rubber band is getting thin, and breaks as reality kicks in.

jeg vil ikke at det skal være sånn jeg heller. Men det er det. Vi skulle til månen sammen.

nå er det bare grus igjen.

jeg er lei meg, og jeg er lei meg fordi du er lei deg også.

kjærlighet suger.

ph. weheartit

Jeg vil.

2010-06-30T01:39:00.001+02:00

Jeg ønsker at jeg var Kim. Kim i Beatles. At jeg var 15 og forelska i Nina som viste seg å ikke være den han trodde hun var. At jeg hadde tre kompiser som jeg sykla rundt i Oslo med, og at vi sparka fotball på løkka og tok alle innersvingene vi kunne.

Jeg skulle ønske vi kjøpte en cola på deling og diskuterte det nye bandet vi hadde starta. At drømmene lå utenpå og var klare til å bli skrapt av som gammel maling mot livets harde realiteter.

Jeg vil ha skrubbsår på kneet og blodsmak i munnen etter den siste oppoverbakken for så å trampe inn på gulvet til mamma med møkkete sko. Middag smaker aldri så godt som etter en hel dag med lek og latter. Kjøttkaker i brun saus med makaroni. Og kanskje jordbær til dessert. Fordi det er sommer og fordi vi må passe på å spise frukt og grønnsaker nå som de er så gode.

Jeg vil se alle yndlingsfilmene mine på nytt for første gang, og ha tårer i øynene og hjertet i halsen. Helten skal overleve alle hindringer, og fiendene skal dø med blanke øyne og i den visshet av at det de gjorde var dumt. I det hele tatt skal alltid det gode seire, alle gode handlinger skal bli belønnet med evig lykke og vi skal danse under månen med mjød i krus. Det skal alltid være sol, og om det regner skal det være varmt og lunt regn som skal kysse oss i nakken og i panna. Og vi skal le og myse opp mot himmelen og springe mellom bladene som William Wallace og fruen i Braveheart.

Det skal være jordbær med sukker på som knaser i tennene, gress under tærne og strå i munnen. Ikke fordi strå i munnen er spesielt godt, men fordi det ser og høres idyllisk ut. Det hører liksom hjemme sammen med nikkerser og busserull. Og møkk under beina. Sånn møkk som må slites av, og ikke er borte før ved juletider. Har man slik møkk under beina har sommern vært god. Jeg vil ha en slik sommer.

Jeg husker ikke at det regna om sommeren når jeg var lita. Kanskje var det mens jeg sov, eller kanskje var det varme sommerregnet et kjærkomment avbrekk da som nå. Men det er rart med hva man siler. Hvordan gamle flammer springer opp igjen. Hvordan hendelser som ikke var bra er borte som dugg for solen og det er bare de gode tingene som huskes. Som feks tidligere nevnte Wallace i Braveheart. Jeg husker at han flørtet og tullet og til slutt giftet seg med et nydelig kvinnemenneske, men jeg husker ikke hvordan hun ble drept av en sløv kniv uten grunnlag.

Jeg husker ikke om det gjorde vondt da jeg plukka grus ut av skrubbsårene mine etter en dag i kjole og bare bein, men jeg tror det må ha vært det. Jeg husker bare leken som var grunnlaget for grusen i skrubbsårene. Jeg husker smilene dine, men ikke hvordan du røft dytta meg over ende. Eller, du dytta meg kanskje ikke, men det føltes sånn. Og jeg tror noe av grusen er der ennå.

Jeg vil være Kim som bekymrer seg for hvor kompisen har blitt av etter selvmålet. Selvmålet som var spådd på forhånd, og som gav kameratene et slikt spark i rompa at de gav alt og redda situasjonen med et utligningsmål de ikke hadde sett maken til. Jeg vil at det skal gå fint å haike hjem med ukjente trailersjåfører, og at man skal få rullings og pornoblader med hjem som trumfkort. At det mest spennende som skjer er ikke-hemmelige møter på skolens toalett med voksenblader fra Danmark. Jeg vil spare kronestykker for å kjøpe min første cd med Spice Girls. Wannabe. Akkurat slik jeg er nå, en liten wannabe på 24.

Jeg vil ha en liksom-onkel fra Afrika og hele framtiden åpen og sminka med glitter. Jeg vil.

aua

2010-06-30T00:33:00.000+02:00

jeg forstår ikke hvorfor følelser skal være så jævla vanskelig. hvorfor jeg ikke kan gi bæng og være kald. som dexter. jeg vil være dexter. evt. sove til alt det her går over.

aua.

skjerpings!

2010-06-29T12:29:00.000+02:00

ajajaj!

Jeg har akkurat lest gjennom mine siste blogginnlegg og funnet ut at jeg har flere svingninger i mitt emosjonelle liv enn det som strengt tatt er sunt.

Er det jeg som er overfølsom, eller deler jeg for mye? Kanskje burde jeg bare skrive når jeg er glad, eller bare når jeg er trist? Kanskje burde jeg stenge alt ute og bare tenke på outfits, solarium og fine middager?

Og ja, jeg har blitt sjekka for sånn oppognedpsykiske sykdommer. Og nei.
Jeg er visstnok frisk som en fisk ;)

hun har ikke sko på

2010-06-29T12:21:00.000+02:00

Ting er litt rotete. Litt kaos. Uåverskjiktli.

Sommern er fin, men den er vanskelig nok også. Når man egentlig skal være glad hele tiden. Og ikke det minste nervøs, redd eller usikker. Og ingenting skal analyseres, alt skal være greit og rett fram. Bare is og jordbær og kanskje en kald øl på verandaen med gode venner. Det er ikke plass til rot og hjertesmerte i juni/juli. Det skal druknes i lys. Og latter. Og smil.

Jeg tar en timeout, og later som. Og tar en is. Kanskje to, siden det er sol i dag.

Hun er en båt uten anker, hun har huet fullt av tanker og et hjerte som banker for ting som hun tror på. Hun har ikke sko på.

Silje..

2010-06-23T22:34:00.001+02:00

er solbrent, har møkkete bein etter å ha spasert barbeint i gresset, bikiniskille, hundretusen fregner, et stk stort glis, myggstikk, is på shortsen

og er GLAD!

i morgen venter Irland!

sommer er nydelig!

god helg, mine vakre:)

Moksarock 2010!

2010-06-18T14:31:00.002+02:00

Jeg er i Moksarockmodus om dagen. Sliten, stressa, oppglødd, glad og GLAD:)

Jeg skal absolutt ikke drive med sånt som festivalfiksing og slikt, sånn egentlig, men av og til orker jeg ikke ta hensyn til meg selv. M. E får bare være M.E, og så får jeg ta smellen etterpå. Jeg har mongostore knær, hjertebank og skjeler konstant på det ene øyet. Jeg høres fresh ut, sant? vel, jeg ER fresh:)

Scena mangler bare litt kledning inni og bannere, lydbua er oppe, griller er henta, Havrebua er snart good to go. Nå kan lørdagen bare komme med sol og Rock N Roll :)

Om det er noen av dere som har lyst til å bivåne en konge gratisfestival, så ta turen til Tretten og Moksa lørdag klokka 17.00!

Fem lokale band stiller på scena, bla. Manhattan Skydive og Jackhammer, og jeg tror det blir storveis.

I tillegg har vi kunstutstilling i Mølla med lokale kunstnere.

Om kvelden inviterer vi til fest på Havrebua med de lokale bandene Zane og Black Ice. Her er aldersgrensa 18 år og billettene koster 200.

Konsertene i parken på dagtid er gratis, har fri aldersgrense og er rusfritt:)

Velkommen:)

Kan griser fly også?

2010-06-17T14:10:00.002+02:00

Jeg er en ivrig fan av Learn something everyday, og i dag ble jeg gledelig overrasket. Noen husker kanskje mitt særdeles rotete innlegg for en tid siden da jeg blant annet stilte spørsmålstegn ved grisers evner til å bli solbrent (her).

TADA:

I love it!

Learnsomethingeveryday er heretter mitt oppslagsverk numero uno!

med respekt for grandiosa

2010-06-15T20:56:00.000+02:00

Jeg spiser mikrooppvarma grandis og lurer.

Jeg lurer på om det var noe jeg gjorde, eller no jeg sa. Hvor grensa lå, og hvor jeg tippa over kanten.

Jeg lurer på om jeg blir glad igjen. Slik jeg var før. Jeg er jo glad nå også, men ikke sånn som før alt alvoret begynte, og ja ble til nei.

Jeg lurer på hvilke brikker jeg mangler på å bli hel igjen, og hvor jeg isåfall finner dem. Om de er hos deg. Eller om de er hos meg.

og så lurer jeg på når det kommer billige, norske jordbær i butikken og om brodern noen gang har tenkt å begynne og blogge igjen. Jeg håper det.

ph: weheartit

Oppdatering 3. Norwegian Wood.

2010-06-15T19:16:00.000+02:00

Jeg har også vært på Norwegian Wood siden sist. Spør du meg, er det verdens fineste festival, og jeg får gledeskolbøtter i magen bare av å tenkte på at jeg skal dit igjen neste år.
I år, som i fjor, var programmet ganske så fint; Raga Rockers, Jack Dalton, Dum Dum Boys, El Cuero, Howl, Jackson Browne, Amy McDonald, Mark Knopfler og Van Morrison +++, og jeg har vært glad, begeistra, overraska og skuffa. Jeg har nok heller aldri vært så glad i regnponcho og støvlene mine i hele mitt liv, og fnyser bittelitt av folk som heretter surver over dårlig konsertvær.

Pga av heftige regnbyer ble kamerautbyttet heller slett...
Men noen få ble det da ;)

Fornøyde små wannabesvensker.

Prepple.. Ah..

Mark Knopfler med band

Oppdatering 2. Jamie Cullum

2010-06-15T17:49:00.000+02:00

Jamie Cullum spilte på Sentrum scene, og jeg har ikke ord for hvor fantastisk det var. Liten mann, enormt talent.

MAGISK!

Oppdatering 1. Kypros

2010-06-15T17:14:00.000+02:00

Nå trengs en oppdatering. Dette har jeg gjort siden sist:

Jeg har vært ei uke på Kypros og anskaffet meg brannskader og liggesår. Det var helt nydelig, varmt og frister til gjentagelse. Tusen takk til tidenes tante!

Plassen jeg fikk på flyet. Av en eller annen grunn fikk jeg setet for de med ekstra benlengde. Et hån, eller en gest? Aner ikke, men jeg takka.

Fornøyd mysulf første dagen. Dagsmålet var skille og pandaøyne. I made it.

Hvor mange kyprioter trengs for å klippe gresset? svar: 4. En for å dytte gressklippern, de andre som mentale støttespillere. Vi snakker TEAMWORK!

Tavas aka. Glye. Kan i bestefall brukes som dyrefôr. Nasty.

Tante spiser kyllingspyd og ler av min glye.

Min utsikt fra solsenga alle 7 dagene. Helt greit.

Utsikten fra hotellrommet. Legg forøvrig merke til ståmannen. Han sto hele dagen, hver dag. Speedo er sørenmeg fantastisk.

Er vi på oldis-ferie så er vi på oldis-ferie. Vi snakker sudoku og kryssord i laaange baner.

Tante fniser muligens som ei lita skolejente, men når det gjelder kryssord er hun badass!

Uferdig brygge like ved Protaras.

"Noen" har lagt igjen sitt merke på dodøra på Blue Spice. Senere ble også Øyer foreviget.

reklame

2010-06-08T18:25:00.001+02:00

jeg har masse bilder og nytt som skal skrives om, men mens jeg får sortert alt kan dere titte på den aller fineste bloggen jeg vet om.
Christine skriver rett fra magen og tar helt fantastiske bilder! Jeg garanterer at du blir glad langt inn i hjerterota!

http://cecekaa.blogspot.com/

Aj LÅV it!

i loooove movies

2010-05-28T01:40:00.002+02:00

Jeg er glad i film.. Og av film har jeg lært mye.

Du kan komme deg ut av alt om du kan snakke for deg.

Det er ikke den sorg en boks med is ikke kan kurere. Gjerne sjokoladeis.

Sier du til noen at du elsker dem, vil det alltid bli etterfulgt av stemningsfull musikk.

Har du kaffe i hånden og runder et hjørne, vil du alltid skumpe inn i noen og søle mengder av varm kaffe. Helst over personen du skumpet inn i.

Alle helter har møkkete hender.

Om alt annet feiler, kyss noen.

Man våkner alltid og ser fantastisk ut. Gjør du ikke det, gjør du noe feil.

Bagels er et must til frokost.

Man vasker seg aldri i krig. Man skal lukte.

Skal du ut og drikke i NY og tilhører den kvinnelige delen av befolkningen, skal det kun drikkes av trekantglass.

Alt i Brooklyn er grusomt.

Ta aldri telefonen om den ringer.

Slemmingene er alltid kjekkest.

Man avslutter aldri telefonsamtaler. Man legger bare på røret.

Hva du enn gjør, gå aldri ut om natten.

Kommer det skummel musikk over høytaleranlegget, ikke rop. Løp, eller gjem deg.

Kjører du Mini Cooper kommer du fram overalt.

Hunder er alltid bad news.

De gale har det morsomst av alle.

feel free til å komplettere lista på kommentarfeltet med dine lærdommer.

du er fantastisk. tro på det.

2010-05-27T01:31:00.004+02:00

Det er ikke feilene, tabbene, de dårlige resultatene som teller. Når alt kommer til alt og syndene skal telles opp er det tross alt motbøren som gjelder. Det er alt det gode, det flotte, det fine og ekte som til slutt skal tippe skålen. Det er ikke det grå og svarte som gjør deg til et helt menneske. Det er det røde og lyseblå. Det er de gode tingene du har sagt. Smilene du har sendt. Tårene du har tørket. Gledene du har delt. Du er ikke feilene, du er det vakre.

Tillat deg selv å drømme og tenke stort. Se for deg alt du kan være, alt du kan bli, og om det kommer hindringer i veien, se på dem som nettopp det. Hindringer. Pauser. Ikke en stopp. Du skal rundt dem, over dem eller gjennom dem. Ingenting kan stoppe deg fra å bli den du ønsker. Unntatt deg selv. Du kan være alt du vil være. Og enda litt mer.

Jeg driter i hvordan du gjør det på eksamen, eller om du har lagt på deg tre kilo den siste uka. Jeg gir en lang faen i dine tidligere failures, eller at du kanskje sa noe du ikke burde til en du var glad i for tre år siden. Det er meg knekkende likegyldig. Det jeg bryr meg om er hva disse tingene har gjort med deg. Hvordan du med disse erfaringene har hentet fram alt det fine, vakre og varme. Det er det fine, vakre og varme som gjør meg glad og som tiner opp tærne mine når jeg er kald. Det er ordene som bryter ned de svarte murene rundt hjertet mitt når jeg er trist. Det er smilene som ringer inn munnen din og gir meg et ønske om å være din for alltid.

Det er ikke feilene som definerer deg, det er hvordan du har taklet dem.

Så gi deg selv en pause. Tenk over alt det bra ved deg selv. Og om du trenger påminnelser er jeg her, og jeg deler gjerne dine gode sider med deg.

Ha troen. Det har jeg.

ph: weheartit

På fredag..

2010-05-26T15:54:00.000+02:00

reiser jeg HIT :

Min tante sendte meg melding for litt over ei uke siden og lurte på hva jeg trodde om en tur til Fig Tree Bay, Kypros på hennes regning.. Vel, OK. Varme, sand mellom tærne, sol, bading og kos er ikke så vanskelig å si ja til.

Vi blir borte ei uke og kommer hjem igjen akkurat tidsnok til at jeg rekker fantastiske Jamie Cullum på Sentrum Scene. Forhåpentligvis bittelitt brun (hvertfall mindre melkehvit) og poppende opplagt.

Det er lov å være litt misunnelig. Men bare litt.. ;)

Im the Hiphopopotamus, my lyrics are bottomless.

2010-05-23T16:54:00.005+02:00

Jeg, H, Harald Eia og Bjarte Paul Tjøstheim var på Flight of the Conchords.
Dave, Nigel, Albin, Hiphopopotamus, Rhymenocorous, Brett og Jermaine.

Ett ord : FANTASTISK!

Albin, the racist dragon. A giant tear that turned into a jellybean in all the colours of the rainbow...

Nigel aka New Zealands symphony orchestra

David Bowie....

oslohelg. Det er sommer. definitivt.

2010-05-23T16:30:00.001+02:00

Dagen min i går..

2010-05-20T12:11:00.000+02:00

var slik:

Det er utrolig hva litt sommer og sol kan gjøre

happyfeet!

"Hei! Silje her. Og du, jeg har M.E."

2010-05-16T02:32:00.000+02:00

Jeg vet ikke helt hvorfor det er så lett for meg. Det å fortelle at jeg er syk. Du kan ha kjent meg i 20 min, og allerede fått nesten hele sykdomshistorien min. Alt fra feildiagnose, fortvilelse, tap og rehab.

Har det blitt en så stor del av min identitet at jeg har blitt M.E først og Silje etterpå?

Jeg forteller ikke om hvordan jeg aldri går på kumlokk, elsker makaroni med ost og pommes frites-krydder, eller hater barnevogner på kjøpesenter. Men jeg forteller om hvor vondt det føles når folk skal opp til eksamen, og jeg ikke skal.

Kanskje er det for å avvepne. Advare. Jeg er syk, jeg er a handfull, om du ikke takler det bør du gå nå. Jeg vet jo godt hvem jeg i såfall beskytter. Meg. Fra å bli forlatt og dumpa. Fordi jeg tror at Silje med galskap er for mye å forvente at noen skal kunne takle. Og jeg vil ikke at de skal måtte takle det.

Jeg gir folk altfor lite credit. For folk flest er jo ikke M.E-en min noe problem i det hele tatt. De merker det ikke. Jeg smiler og ler som vanlig, og du kan ikke se det fysisk på meg at jeg er syk. Hvorfor skal de da ha noe problem med meg MED M.E, om de ikke har noe problem med meg uten?

Jeg tror jeg forteller fordi det er lettere for meg å blottlegge meg selv med en gang, før jeg blir for godt kjent med vedkommende. Da slipper jeg å bli skuffa. Eller enda viktigere; skuffe noen.

M.E-en har spist meg opp. Og jeg prøver å forandre det. Jeg vil være Silje med et snev av M.E, ikke M.E-pasienten Silje. For det er ikke pasient jeg er. Jeg er Silje.

Take it or leave it.

god plan!

2010-05-14T01:51:00.000+02:00

jeg savner tida da du bare kunne smile, så ble det tatovert a big fat "smile" i panna på meg

I morgen (eller i dag, i følge klokka) skal jeg leke lørdag selv om det er fredag. Jeg skal drikke kaffe i parken med en av mine favorittpersoner, jeg skal stresse akkurat passe for å finne klær og tannbørste før jeg drar til Hamar. På Hamar skal jeg høre min lille store lillebror spille bass i det strålende Manhattan Skydive, før jeg skal legge meg til lyden av Hamar og stemmer i stua. Jeg skal spise is i sola (for jeg har bestilt sol) og lure på hvilket terningkast H. har satt på dagen sin.

Jeg skal smile.

Høres ikke så verst ut, sant?

(Var det forresten flere enn meg som så på RR på nrk3 i kveld? Jeg var major linselus..)

trust it on its way

2010-05-10T21:58:00.000+02:00

Hvordan har du det?

Jo takk, bare bra.

Det er helt sant.

Order vs Chaos. 1-0!

2010-05-10T03:06:00.001+02:00

Jeg vet ikke jeg altså. Burde jeg nå egentlig...?

Hjertet mitt sier at alt går fint og at jeg gjør alt helt riktig. At jeg skal danse og løpe og synge og le og alt det fine som hører våren til.

Jeg har gjort altfor mye den siste måneden, og det har vært fint. RR, øl med dugg på i solveggen, Hayseed Dixie, smiling med tennene, iskaffe på en trapp, asfalt under føttene, mysing under solbriller....

Men nå, NÅ får jeg svi. Jeg vet det, men hva skal jeg gjøre da? Det er vår og alt det fine bare dukker opp og roper at jeg skal være med. Og det gjør jeg, for jeg er lett å overbevise.

For en gangs skyld er jeg omvendt det vanlige. Det er hodet mitt som lager surr, ball og rot, mens hjertet mitt er såpebobler og solskinn. Og det finnes vel nesten ikke noe finere enn såpebobler for sollyset reflekteres og lager alle regnbuens farger.

Så da er det vel kanskje ikke så rart at jeg velger å dysse bort alle tankene og heller danse, synge, le og titte på såpebobler med regnbuefarger som sprekker mot det grønne gresset.

Jeg er ei grå mus

2010-05-06T15:51:00.002+02:00

Im a weirdo. How do you contribute?

Hva er greia? Hvorfor MÅ man på død og liv være så himla spesiell og unik hele tiden?

Jeg er kanskje den eneste i hele verden som er perfectly happy med å være helt ordinær. Jeg skiller meg ikke spesielt ut på noen som helst måte, gjør ingen forsøk på å stikke meg ut av mengden og er fornøyd med det. Jeg leser de bøkene jeg leser fordi jeg liker dem, ser på de filmene jeg ser på fordi jeg synes de er festlige, underholdende eller morsomme på en eller annen måte. Jeg går i de klærne jeg vil, gjerne fordi jeg har sett andre bruke dem først. Jeg digger kjedebutikker fordi de er billige og fordi jeg da finner ting jeg har syntes har vært fint på andre. Jeg ser helt prikk lik ut som 60 prosent av de på min alder. Eneste måten jeg kanskje skiller meg bittelitt ut på er musikken. Og det er neiggu ikke med vilje. Jeg vil ikke like jazz, det bare er slik.

Da jeg gikk på videregående gikk jeg musikk. Jeg bodde på hybel og det første året sleit jeg fryktelig med å finne ut hvor rar jeg egentlig skulle være. På musikklinja skal man jo helst se totalt på trynet ut. Man skal være sløv, le av forferdelig teite vitser, høre bare på rare pipelyder og se ut som om man har bada i en uff-konteiner da man kledde på seg om morgenen. Og jeg passa ikke inn der. Jeg var og er for streight. Og det skulle være så åpent for alle, og så inkluderende at det skulle ikke ligne grisen. Det var bare det at om du ikke var "spesiell" på noen som helst måte gjaldt ikke det. Man var bare oki om man var helt totalt ute av verdenen ellers.

Og slik føler jeg at det er i visse krester ellers også. Gud bedre deg om du skulle komme til å si at du hører på hitliste-musikk i en samling jazzelskere. I visse miljøer kan du ikke bli sett levende med en Kappahl-pose, og vi leser da ikke bestselgere, gjør vi vel? Vær litt original a!

Kan det være slik at det har blitt så hipt å være rar at det er vi som ikke er det som er originale?

Jeg lurer av og til på om denne evig søkenen etter å sette spor, bli husket og være unik, seg selv av og til går littebitt langt. Kanskje er det jeg som er lat? Men kan man ikke sette navnet sitt i historiebøkene om man ikke har flagrende gevanter og spesiell musikksmak? Må alt ropes høyt og gestikulerende?

Jeg er vanlig. Plain. Kjedelig. Og stolt av det. Jeg tar en for laget og synes det er skikkelig behagelig. Noen må nemlig være normal også, for at alle dere raringer skal vises.

ph: google

Oppfølgingsinnlegg.. Lykke..

2010-05-06T12:11:00.001+02:00

En titrinns-guide til lykke:

Gjør bare ting du liker hele tiden. Ting som gjør det glad, får deg til å føle deg spesiell eller som gir deg en form for mestringsfølelse.
Vær sammen med bare folk du liker ekstra godt, de andre kan seile sin egen sjø.
Gjør ting som gjør de du liker ekstra godt glade.
Spis mye is
Sov til du er uthvilt, våkne helst av sol som slikker ansiktet
Spis god frokost, gjerne midt på natten om du ønsker det.
Grill så ofte du kan. Helst med de overnevnte folkene.
Ha et godt forhold til familien
Skaff deg én spesiell du vil elske fra nå og resten av livet. Han/hun skal gi deg sommerfugler og kilinger i hele kroppen
Smil

Blir du ikke 100% lykkelig av denne guiden kan du sende inn klage, men antagelig er det da dine egne krav til verden og deg selv det er noe galt med. Eller du tenker altfor mye. (takk til Ingvild og Espen)

Ser du? ENKELT!

p.s. Gjør nå ikke BARE dette på lista, men bland inn litt annet snask i tillegg. Det er feks utrolig digg å ni-grine av og til, og brennende nødvendig. Better out than in!

p.h: weheartit

Hei, i dag er verden helt fantastisk og nå skal jeg smile hele dagen til krampa tar meg

2010-05-05T22:21:00.003+02:00

Kan man bare bestemme seg for å være lykkelig?

Jeg og Kjersti diskuterte lykke over en kald pils med rim på her om dagen. Hvorfor noen alltid må ha noe de er misfornøyd med. Noe å klage over. Kan man bare bestemme seg når man våkner om morgenen for at "Hei, i dag er verden helt fantastisk og nå skal jeg smile hele dagen til krampa tar meg"?

Kanskje er det fordi vi vil ha noe å strekke oss mot. Å være hundre prosent fornøyd kan vel kanskje virke litt som et punktum? Hva skal jeg jobbe mot om alt alltid er fantastisk? Er det den indre streberen?

Jeg vil gjerne være 100% lykkelig. Jeg vil gjerne smile av ingenting på t-banen, kun fordi jeg er grisehappy, og danse for meg selv nedover Carl Johan som om ingen ser meg. Og av og til tar jeg meg i at det er kun jeg og mitt hode som stopper meg fra nettopp det. Er vi ulykkelige med vilje fordi vi ikke vet hvordan vi skal behandle fullblods lykke?

Jeg satt på trappa med Julie i dag, nede ved tigern. Sola slikka ansiktet mitt, jeg hadde en iskaffe i hånda og ei fantastisk venninne ved siden av meg. All tiden i verden og sommern er like rundt hjørnet. Det var t-skjortevær enda det bare er mai, og guttene ved siden av oss lo høylydt. Hvorfor var jeg ikke euforisk i dette øyeblikket? Er jeg vanskelig å tilfredsstille? Har jeg unormale forhåpninger rundt livet? Burde jeg senke kravene?

Neh. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å gjenkjent 100% lykke. Jeg vet at de gangene jeg er nærmest å være heeelt happy er når jeg hører på noe vakkert, eller ligger i gresset med noen jeg er helt avslappet med en sommerdag uten tidsbegrensninger. Da innbiller jeg meg at jeg er nærmere 90 av 100 på "jeg er griselykkelig-skalaen". Men 100%? Hva i pokker er da det?

Så da lurer jeg på. Finnes det en oppskrift? En måte å oppnå dette fantastiske som det synges, skrives og fortelles eventyr om? Hvordan får jeg dytta min ellers så oki og til tider flotte hverdag opp det aller siste hakket?

Jeg vet jo at det er opp til meg, men litt tips på veien må da være lov?

Ph: glittertears og weheartit

Silje...

2010-05-03T11:48:00.000+02:00

...gleder seg som en liten (gris)unge til å se Basse og jentene live i kveld!

ph: nrk.no

Knips knips knips!

blå-lørdag.

2010-05-01T14:33:00.001+02:00

jeg hater å bli skuffa. at noen skuffer.

likevel er det greit å få avklart hvor en står. da slipper man å bli skuffa igjen seinere. hvertfall på samme måten.

det er hardt å ha troen på noen som ikke har troen på seg selv. spesielt når de kanskje ikke har allverdens tro på deg. vi er speilbilder av hverandre, men om noen ikke vil se, kan man heller ikke tvinge dem til det. blanke, tomme øyne som ser inn i dine og ikke ser noe, selv om du prøver alt du kan å fortelle alt.

det er en litt blå lørdag. lørdagen som jeg trodde skulle bli lysegrønn og fin med røde blomster og pinneis. det blir vel ikke alltid som en håper. vil en ha det fint så får en ta ansvar selv.

ph: Hans Marius Norvik.

Live, laugh, love, learn

2010-04-27T23:22:00.000+02:00

Lenge leve galskapen!
Lenge leve de som ler mot månen mens regnet renner ned i nakkekragen. Med beina godt plantet i en innsjø av regnvann. Det drypper ikke, det sildrer. Håret klistrer seg til hodebunnen og lager bekker som snor seg rundt hårstråene på vei ned mot den svarte asfalten av gamle brølere, glemte mennesker og bortgjemte minner. Le, for faen, le.

Du blir kanskje våt, men hvem bryr seg?

Avstandsfasinasjon og potensiell løsning på Midtøsten-problemene

2010-04-25T11:15:00.000+02:00

Du står der i bare bokseren og titter ut av vinduet. Jeg hører sinte stemmer nedenfra og ølflasker knuses. Det er vanlig med litt lyder i Oslo på fredagskveldene, i det hele tatt døgnet rundt, alle dager. Sinte stemmer. Gutter som nesten er menn-stemmer. Klokka er ett og det finnes masse å være sint for.

Klimakrise, vulkanutbrudd, høye boligpriser, politikk, gatebarn rundt om i verden. I det hele tatt, mye å være sint for, men jeg tviler på om disse gutta hadde fått hjertesakene sine særlig høyt opp på kriselista. Neppe pallplass. I det store bildet er antagelig fredagsnattens problemer og kriser neppe problemer og kriser. Likevel er de sinte.

Én slår og én blør. Resten av gutta gjør seg store i ring og hever hodene. Slår ut med hendene og stamper med beina i asfalten. Jeg krisemaksimerer og tenker ut en plan på hva jeg skal gjøre om dette utarter seg. Alle planene jeg kommer på inneholder store menn som går i mellom på min kommando og løfter disse små sintingene bort etter ørene. Dvs. dårlige planer.

Det er som i en film. De barske unggutta danser rundt hverandre i ring og slår flaskene ut av hendene på dansepartneren. De byr opp til tango med sinte bryn og store bevegelser.

I sånn situasjoner er det alltid en kamerat på hver side som er litt mindre full enn resten, og litt mindre lysten på bråk. Disse tar i kveld, som alltid, ansvar og prøver med rolig gestikulering og skeive smil å dempe den iltre stemningen. Med kameratslig dunking på ryggen og lovnader om øl kommer en langt.

Situasjonen løste seg, og jeg slapp å spille helt. Det setter jeg stor pris på, da det i min umiddelbare nærhet var dårlig med bola nikkedokker jeg kunne kommandere. Gutta løste det hele med øl og fant ut seg i mellom, uten håndgemen, hvem av de to gjengene som var den kuleste og dermed øverst i Møllers-hierarkiet. Kanskje vi skal ringe dem om en mulig jobb i Midtøsten?

"When two creatures meet, the one that is able to intimidate its opponent is recognized as socially superior, so that a social decision does not always depend on a fight; an encounter in some circumstances may be enough." - Life of Pi.

ph: weheartit

i open a firedoor

2010-04-24T17:08:00.000+02:00

Jeg bygger gjerder. Høye som hus.

Ikke fordi jeg vil ha dem der. Jeg vil være fri som fuglen.

Jeg setter de opp for å se om du kan rive dem ned igjen.

Min dag. Et mylder og et virrvarr.

2010-04-23T19:47:00.001+02:00

Det er vår i Oslo.

Jeg holder på å bli voksen. Det slo meg i dag, da jeg bestilte en enkel mokka to go og ikke syntes det var flaut. Jeg har alltid syntes at de som løper rundt med papirkopper med kaffe i er litt teite, at de prøver litt for hardt. Men i dag ble jeg altså en av dem. Og kaffen var god, selv om jeg liker enda bedre når de er litt mer generøse med sjokoladen.

Susanne Sundfør er glad i reverb. Jeg er også det, men synes kanskje det kan bli litt over the top noen ganger. Jeg liker rene stemmer. Liker å høre hvordan de virkelig høres ut. Hun synger fint, men jeg tok meg selv i å tenke at hun så litt bortkommen ut der oppe, selv i det lille lokalet. Jeg syntes det var fint, men litt kjedelig, og så. Så sjarmerte hun meg. Hun stoppet opp og lurte på om det var greit at hun spilte en sang til? Bare en sang, altså. Og så smilte hun, dro den lange luggen bort fra øynene, snufsa litt, før hun la de lange fingrene ned på sine Fender-tangenter. Jeg har hørt The Brothel mange ganger, men jeg hørte den for første gangen i dag. "You cover your eyes, you cover your mouth, you cover your ears. Still you follow my trail." Det var vakkert, og Big Dipper er min favoritt. Selv om jeg nesten aldri kjøper noe.

Jeg har sluttet å skrive slik jeg vil skrive. Jeg vil skrive lange beretninger om hverdagsting som får folk til å korse seg og gruble masse. Det har slått meg at jeg kanskje bruker for lite komma og for mye punktum? På videregående fikk jeg kjeft fordi jeg skrev for få sammenhengende setninger, men jeg liker de korte. De som setter punktum, men likevel åpner opp små hulrom i hjernemylderet. Jeg liker punktum. Og nå får jeg jo ikke karakterer lenger, bare kommentarer.

Jeg skal prøve med mer komma. Jeg tror jeg skal gjøre det.

Mama may have, and papa may have

2010-04-23T13:42:00.001+02:00

Noen spiller sax i nabobygget. Lyden løper langt i Oslo, lenger enn hjemme. Jeg hører han varme opp, skalaer. Opp og ned. Kromatisk. For så å spille myke, dype jazztoner. God bless the child.

Aj låv it!

ph: simplywonders.tumblr.com

Have some cake!

2010-04-19T14:30:00.000+02:00

Jeg har surra rundt i bloggverdenen igjen, og kom over følgende spørsmål: "Hvis jeg spiser meg selv, vil jeg da bli borte eller vil jeg bli dobbelt så stor?"

Ved første gjennomlesing virket dette spørsmålet håpløst, det går jo tross alt ikke an å spise seg selv. Selv ved andre gjennomslesing virket spørsmålet ubrukelig, men så har det seg slik at det satte i gang en tankerekke av lav underholdningskarakter, og slikt må en jo ta vare på.

Mange kvinnelige bloggere skriver om bikinisesongen om dagen. Om kvalene, sorgene, sultestreikene etterfulgt av overspising for så å toppe heile driden med verdens dårligste samvittighet. Jeg er sånn medium engasjert da jeg kommer til å gå i bikini uansett bumps, men selvfølgelig kunne tenkt meg å se ut som denne fruen her:

Treningsbloggene har også startet på sin lange vei til world domination og popper opp i hopetall. Kun for å gi meg dårlig samvittighet. De lover gull og flate mager, strammere rompe og nesten ikke-eksisterende lår. Drikk litt sånn gørr med farge på, og ta nærmeste livet av deg selv sammen med en smilende personlig trener så blir du jo SÅ lykkelig, og ikke minst klar for sommerens o´grufulle bikinisesong.

Men så tenker jeg, er det nå egentlig verdt det? Å jobbe livet av seg for to sommermåneder (om vi er heldige) med bikinimuligheter? Blir man lykkeligere av å se ut som Kim? Ja. Det blir man. Men er det realistisk? Nei. Blir man da lykkeligere av å ha et mål om å se ut som Kim i bikini når man VET at man ved første bikinidag i sommer kan skrive a big, fat FAIL over låra? NEI.

Jeg blir glad av god mat. Jeg blir glad, fornøyd og avslappet av et heftig stykke kjøtt med feit saus over, og ekstatisk av is til dessert. Jeg blir sur av strenge dietter, av å være sulten og veiing. Og jeg tror da ikke jeg er den eneste? I fjor hadde jeg på meg bikini ca 5 ganger i løpet av ferien. Skal jeg lide fra jul til september for å få to måneder med flat mage og innoverkinn? Jeg nekter. Om man titter rundt seg ser det jo også ut som de med den største magen har de største smilene. Tilfeldig? Neppe.

slik blir man av dietter, slanking og fjask; muggen.

Når det er sagt tror jeg Victoria Beckham hadde blitt borte om hun hadde spist seg selv. Ell ka du tru?

Legger til slutt med et bilde av litt kake

perfection turns me off

2010-04-19T09:45:00.000+02:00

sometimes i wish for perfection, the way my life is supposed to be. but then i regret thinking the thought, since i hate the word. every human being has their own thoughts of the word, and they're all different. the only thing they have in common is the definition of perfection; nobody is.

ph: google.

tekst: kewlejewlie

Old man, look at my life

2010-04-18T10:17:00.003+02:00

Jeg har snart bursdag. Jeg blir 24. Jeg gruer meg.

Jeg hadde en plan. Jeg har alltid en plan. Planen min var at når jeg var 24 skulle jeg være ferdig med utdannelsen. Jeg skulle være ferdig utdannet lærer, være engasjert og trippe av iver. Det er jeg ikke.

Jeg skulle være på randen av en familie. Mann, barn på vei, stasjonsvogn og hund. Fail.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke skal tenke slik. At jeg skal forholde meg positiv til tilværelsen, smile og tenke at alt ordner seg. Jeg er egentlig ganske god på det. Å smile og nikke. Men av og til tar alt overhånd og jeg vet at bursdager de siste årene har vært slike dager hvor jeg blir minnet på alt jeg har gått glipp av de siste årene.

Jeg kan omtale årene siden jeg ble syk i flertall. Jeg har feiret to bursdager, på tur med min tredje. To somre, to skoleår. Jeg synes ikke direkte synd på meg selv, men jeg er sint. Sint på det faktum at tilfeldigheten ville at jeg skulle trekke M.E-loddet. For hver bursdag som går blir jeg minnet på all tiden som har gått, og selv om jeg forsøker alt jeg kan å være flink og positiv, tenke på alle erfaringene jeg har opparbeidet meg, er det et unektelig faktum at jeg har mistet mer enn jeg har fått. Muligheter og opplevelser. Mennesker og tid.

I want to change the world...instead i sleep.

Jeg skal skjerpe meg nå. Jeg har kommet fram til at bursdagen kommer om jeg vil eller ikke. Tiden går selv om jeg nekter.

Jeg vet hva jeg ønsker meg i bursdagsgave.

ph: glittertears og lissis

Jeg er bare så fryktelig lei.. det må da vel være lov?

But all that i know is i'm breathing.
All i can do is keep breathing

i will survive

2010-04-17T09:51:00.007+02:00

-Hvor lenge er det siden du var her sist?

-mhm, det er vel egentlig så lenge siden at jeg ikke tør å fortelle deg det

-vi får vel ta en titt da. kanskje får jeg endelig solgt det brukte gebisset jeg har på lager.

Jeg satt der på den svarte, hippe stolen. I mellom oss var det bare en glassdør med frosta glass, og jeg kunne høre damen der bak lo. Selvfølgelig ingen god hjertelig latter, men det er også ganske utfordrende med kjeften full av instrumenter. Man skal da ikke LE på et tannlegekontor?? Jeg har hørt at for mange mennesker er det å le en forsvarsmekanisme. Man ler for å få det vonde til å gå bort.

Lydene kom og avtok, kom og avtok. Jeg så det for meg. Borret (som i mitt hode er litt på størrelse med en hjulvisp), den sugetingen som ser ut som en blomstersnurrstilkting, og den andre sugetingen som ser ut som et langt rør. Og så de grusomme platene som fyller hele svelget når en skal ta bilder. Sukk. Og hulk. Begge deler på en gang. Jeg kasta tyggisen min i søppelkassa, og lokket hørtes ut som en gongong. "Usj, nå veit de at jeg sitter her"

Han har grått hår og briller. Ikke sånn hvitt hår, men en hårfarge selv en hollywoodskuespiller kunne tillate seg. Kanskje han farger håret?

Han hadde også en av disse grusomt, ukledelige hvite frakkene. Jeg innbiller meg at du blir litt slemmere bare du får på deg en slik frakk. Og knall blå plasthansker. Plasthanskene var friske, han skal ha for de.

Fyren småstammet, var stressa, smilte som ei sol og lurte på om jeg hadde overlevd der ute på venterommet. Han fortalte at han hadde latt meg sitte der ekstra lenge bare for å få en ekstra spiss på situasjonen. Takkskaruha.

Trygt (?) plassert i stolen av ei rødhåra, smilende dame begynte jeg umiddelbart å telle felter på den store lampa over hodet mitt. 16 i bredden. 42 på langs. Han ba meg gape og lovte at han bare skulle kikke. Han skulle sjekke hvor mange tenner jeg hadde igjen og hva som eventuelt måtte trekkes. Det første han konkluderte med var at jeg så ut til å få alle fire visdomstennene mine. (Var det bare meg eller virket han nå litt ekstra ivrig. Er trekking et klimaks for tannleger?)

Han kikka fort over kjeftamentet mitt og konkluderte med at jeg måtte ha vært flink. Åtte år og kun ett hull. Mitt første. Jaja, for ei som bruker tanntrå en gang i året (etter jeg har gnagd maiskolber) vil jeg si det var respektabelt. Han poengterer selvfølgelig at jeg burde bruke tanntråd, men sier jeg må være styggelig god på tannpuss. Det er jeg også. Jeg blir nesten litt stolt.

Han lurer på om jeg vil ha bedøvelse, det er tross alt mitt første hull. Jeg ser dem for meg. De siklende slagpasientene med halvveis slapt ansikt, og rister fort på hodet. Jeg liker ikke å sikle. Han hever øyenbrynene. "Vi får se. Om du begynner å grine og skrike så stopper jeg". Oki. Fair enough.

Borringa var null stress. Klart, det er jo ikke digg, men man har da en godt utviklet smerteterskel. Det som VAR vondt var da han putta en sånn kile mellom tenna mine for å "ikke få overskuddsmateriale på de andre tennene". Jeg har aldri hatt reggis, har ikke spesielt god plass mellom tennene mine og slik ønsker jeg å la det forbli. Jeg er ikke hypp på en Lene Marlin-tannstilling. Kilen var stor. Eller ikke i forhold til mye annet, men i forhold til mellomrommene mellom tennene mine var den stor.

Det jeg reagerte mest på ved hele borre-pusse-seansen var den manglende muligheten til å skylle og spytte. Hos min gamle tannlege var det fast takst hvert halve minutt. Man savner fort det man kjenner til.

Da jeg var ferdig lurte han på hva jeg syntes. "Hva jeg synes? Vel, jeg overlevde nå fint, jeg". Han humret og lurte på om det var mer behagelig enn sist jeg var hos tannlegen.Det var jo på den tiden da de brukte tråkkebor, og amalgam og trakk alle tennene de kom over. 1-0 til han.

Jeg fikk plastring med blå hjertesten, ble 1500 kr fattigere og han tulleringte til min mor og fortalte at jeg som terapi var nødt til å gå dit et par ganger i uka fram til sommeren. Til høsten kunne vi kanskje begynne å borre og pusse litt påsto han. Jeg synes jeg ser modra.

P: -Ja hei, det er tannlege Per her. Jeg har din datter på besøk hos meg nå, og hun er meget redd. Jeg foreslår at hun, som en terapiøvelse, bør komme hit et par ganger i uka før sommern. Til høsten kan vi kanskje begynne arbeidet med å borre og pusse litt.

M: -(gisp) jaha

P: - Ja, dette vil selvfølgelig bli ganske dyrt.

M: - Ja...

P: - Ja. Du jobber jo i skatteetaten, så hvis du (her ca skjønte mamma at noe ikke stemte) kan ordne slik at jeg slipper å betale skatt i år så kan jeg gjøre det gratis.

Knegg.

Jeg overlevde. Heldigvis er det ett helt år til neste gang. Det setter jeg pris på, selv om jeg tydeligvis har verdens kuleste tannlege.

Han gjorde jo utvilsomt en god jobb:

FØR

ETTER

Søndag i Oslo. I bilder. Definitivt vår.

2010-04-12T12:14:00.001+02:00

H. venter på Club Sandwichen sin.

Ei søppelbøtte mitt i Akerselva. Kunst?

Klomp og gomp spaserer.

Greit fint.

Jeg tror jeg vil gå så langt som å si at det er vår og deilig i tigerstaden.

Påska 2010

2010-04-11T17:10:00.004+02:00

Destinasjon: Tyribu

Dere som snakka med meg før påske fikk det helt sikkert med dere. Det var tross alt nesten det eneste jeg snakka om, nemlig muligheten for at jeg måtte gå på ski i påska. Og dere som kjenner meg vet at det er tett oppimot det aller verste jeg vet. Jeg vil faktisk gå så langt som å plassere det oppe blant topp tre.

Jeg har én skitur på meritt-lista de siste ti årene, og synes i grunnen det er akkurat passe. Jeg er ikke spesielt glad i snø, trives best i sommerhalvåret, evt innendørs. Jeg har manglende koordinasjon og null kondis. Ingen framtidig birkebeiner mao. Likevel skulle jeg altså da gå på ski i påska. Faktisk kunne det se ut som om det ble to turer - til og fra hytta. Jeg lovte meg selv at jeg skulle smile tappert og at jeg da kanskje ville overleve på rein trass.

Hvordan det gikk lurer du? Vel. Jeg presterte å reise på påsketur uten å gå en eneste meter på ski. Jeg er stolt og imponert. Som en motbør til min manglende norskhet har jeg spist enorme mengder appelsiner og kvikk-lunsj, og svidd hull i ullsokkene mine på peisen. Og så dro jeg hjem, fikk spysjuken og ble liggende en uke. Straff, muligens?

Når det er sagt vil jeg nevne at jeg har hatt skisko på beina. Kanskje blir det ski neste år. Kanke starte ut for hardt heller.

Noen som vil ha tilgang til mine hemmeligheter for selv å slippe skiturer i framtiden? Ett ord : skuter.

Min utsikt de to første dagene. Digg

Hyttekos. Øl, bok, tente lys og ipod.

Pepper smart fryser og prøver seg med å ligge i senga. Kanskje er det andre regler på hytta enn hjemme?

resten av gjengen.. ser ut som om de har det kjett. tror egentlig ikke det er tilfellet.

Pepper venter på godbit.

memory lane..

2010-04-08T21:09:00.002+02:00

Jeg husker lydene fra bestemors mage når jeg var liten. Kaffen som jeg innbilte meg surra rundt som en karusell der inne. Kinnet mot den stripete, tynne genseren som luktet mentol-tobakk og kaffe. Og bestemor. Lydene er sikkert der fortsatt, men jeg har ikke ligget med øret inntil magen hennes på mange år.

Sommeren med migrene i Bø. Grønt gresslignende gulvteppe med skarpe plastpigger mot bare bein. Fellesdusjer og bomullsekistens.

Jeg husker fortsatt hvordan våren lukta på andre rekka fra vinduet. Når vi fikk åpne vinduene og den våte lukta av råttent løv og skog kilte oss i nesa mens vi klødde oss i hodet over mattestykker og stiloppgaver.

Det er rart hva man husker. Og hva man glemmer.

Jeg husker ikke ordene du sa da du holdt rundt meg og fortalte at alt ville bli bra. Du trøstet meg, enda jeg akkurat hadde fortalt deg at det ikke lenger var oss to. Jeg husker ikke lukten av deg, eller det lille fuktige kjellerrommet med den altfor store senga. Jeg husker ikke hvordan øynene mine var røde og kinnene opphovna når jeg brettet sammen klærne mine før jeg dro.

Lyden av kritt mot tørr asfalt. Alt det blå og røde mot det grå. Pantis.

Jeg husker morgensamlingen samme dag som skolen hadde karneval. Alle hadde kledd seg ut, og beste kostymet skulle kåres. Jeg husker jeg syntes at hun som vant hadde et dårlig kostyme. Etter det har jeg alltid syntes at de som kler seg ut som jåledamer jukser. Hva er nå liksom en jåledame?

Jeg husker dagen jeg fikk min første klarinett i skolekorpset. Det var høst og jeg kunne tusle hjem med den svarte instrumentkassa dinglende stolt i høyrehånda, glad for at klarinetten ikke var større og trengte en større koffert. Langs grusveien. Jeg var alltid redd for grusveien mellom Kåpvik og Mari. Selv i dagslys, og jeg husker jeg ble lettet hver gang jeg så gjerdene dukke opp på hver side av meg. Da var det bare noen meter igjen før huset mitt ville dukke trygt opp på min venstre side. Varmen ville slå mot meg når jeg åpnet døra. Jeg ble ganske stor før mamma sluttet å følge meg halvveis til korøvelse. Hun har fortalt at hun også var mørkeredd som liten, og så vel redselen i øynene mine.

Jeg vet ikke hvorfor jeg var redd for mørket som liten og naiv. Da visste jeg jo egentlig ikke hva som finnes i mørket. Det vet jeg nå, og jeg er fortsatt redd. Eller kanskje ikke redd, men pulsen øker i takt med den økende farten på skrittene mine. Huden min nupper seg mot jakkestoffet, og røttene ved grusveien ligner dyrelemmer som graver etter beina mine. Jeg vet at det er mørket som lurer meg, og jeg forstår det ikke. Kanskje det er derfor.

Det er forsåvidt mye jeg ikke forstår. Hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Er den jeg har blitt. Sier det jeg sier. Men kanskje er det litt av det vakre i det. Det å ikke vite noe. Være sikker på noe. Naivitet er gull. Selv om det av og til gjør meg redd. Som da, da jeg sparket i grusen og småløp hjem med den svarte instrumentkassen under armen. Med høst i nesa, over krittflekkene på asfalten de siste meterne før huset mitt.

Jeg bøyer meg i støvet

2010-04-04T21:06:00.000+02:00

hjemme igjen fra påsketur. skriver om det i morra.

Men nå ser jeg på Ingen Grenser på NRK, og på Aleksander med CP. Jeg får lyst til å slette alle sutreinnleggene mine. MAKAN til fyr. Jeg blir rørt, trist, flau, glad og alt på en gang. Flau over meg selv og imponert over den utrolige innsatsviljen og det gode humøret Aleksander og resten av gjengen har. Jeg bøyer meg i støvet.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. For en fantastisk fyr.

Aleksander på NRKs nettsider

everything is nonsense

2010-03-31T12:00:00.001+02:00

Av og til.. må man pushe seg selv litt ekstra.. bare for å se om det går

"If I had a world of my own, everything would be nonsense. Nothing would be what it is, because everything would be what it isn't. And contrary wise, what is, it wouldn't be. And what it wouldn't be, it would. You see?”

- Alice in Wonderland

ph: glittertears